Av Jørgen Høgetveit
(Preken): Det er Jesus som sier Ordene i overskriften til disiplene (Mark. 10, 33), og Han begynner å forberede dem på det avsluttede frelsesverk som Han er kommet for. Det verk som «ikke oppkom i noe menneskehjerte». Det skulle mange og sterke erfaringer til før disiplene forstod og grep det. Og ufattelig var og er det at Gud kunne «elske således» at Han kunne ta sin «ènbårne Sønn»», ren og rettferdig og sende Ham ned i dette mørke hull av en fallen menneskehet. Men Han gjorde det – etter profetenes mange forutsigelser og løfter – og Han gjorde det «således» for å gi Gud et rettferdig offer som det ikke stod i vår makt å gi Gud. Slik at vi kunne få et nytt liv og adgang til nådens trone og «finne nåde og hjelp i rette tid» og alltid rett til å kalle på Hans hjelp, også på «nødens dag». Vår egen vei tilbake til Gud var umulig, ikke en gang «angers smerte, lege kan ditt hjerte, legt du blir ved Jesu sår.» Hvor tung inngang denne Sannheten om «rettferdighet av tro» har iblant oss, viste Jesu samtid oss, apostlenes opplevelser, Luther og H. N. Hauges strid inntil vår tid og kirkens oppgivelse av denne basis i avtale med Romerkirken. (Joint declaration)
Nå skulle altså Jesus til Jerusalem – og visste (Joh.18, 4) hva Han gikk i møte av datidens presteskap og myndigheter. Noen ville ha Ham bort for å sikre seg alliansen med maktverdenen (Rom) og den religiøse makt over sinnene. En var sviker i egne rekke osv. Jesus visste hva Han gikk til og som Sande formulerer slik i Sangboka nr. 659: «Du som låg i natti seine Sorgtyngd, vanvyrd og åleine, Skjelvande på såre kne, Du som skåli trufast tømde Medan alle dine rømde, Stridsmann frå Getsemane!»
Denne kampen for oss var ufattelig tung og hard – langt ut over vår fattevene – der Han i Jordan var døpt til all verdens synd og elendighet som Jesus nå bar på Sitt rettferdige legeme gjennom Getsemanekampen hvor åreveggene sprakk og blodet rant ut i svetten under det forferdelige presset for utsoningen. En ufattelig byrde: «Han som ikke visste av synd, har Han gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdiggjort for Gud» 2. Kor. 5, 21.
I Getsemane svarte Han Judas «Det er meg» og uttalte Sitt navn «Jeg er» som bare Gud kjenner til – og de falt til jorden. (Joh. 18, 5–6) Da svikeren og maktmenneskene hadde kravlet seg på bena igjen, gjentok Jesus på navnet vanlig måte. Jesus satte øret på Maltus igjen. Men på tross av det de så og visste og de nå opplevde, var erkjennelsen forherdet og blokkert. De tok Ham – som hadde gått omkring og bare gjort vel, som Han skulle være en forbryter. Så åpnet sviket og makten sin porter for hån, piskeslag, tornekrone – gatens parlament og en feig Pilatus som nok hadde en anelse av at han stod overfor Sannheten. Han var advart av kona (Matt 27, 19) – likevel ga Pilatus etter for det sosiale og politiske presset. Så korsgang til Golgata hvor vekten av verdens elendighet tvang Jesus i kne – men Han fortatte å kjempe for oss – endog for en morder og banditt inntil Han ropte ut «DET ER FULLBRAGT.» Men takk og lov. Han var dødens overvinner «Stridsmann frå Getsemane.» «Dyp av nåde – er hos Deg, Jesus, ennå rom for meg? Har forlatelse du mer For en synder som jeg er?»