Biskop Arvid H. Nergård (1923–2006)
Endrer ikke syn i kvinneprestspørsmålet
Av Vidar Norberg (tekst og foto)
(1989): Biskop Arvid H. Nergård i Nord-Hålogaland er en av de meget få biskoper som ikke har endret syn til fordel for kvinnelige prester. Han mener at kvinnelige prester er et brudd med Det nye testamentets syn og kirkens nesten 2000-årige tradisjon. Dagen har møtt biskop Arvid H. Nergård i bispegården i Tromsø.
–Kan du fortelle litt om bakgrunnen for ditt grundige studium i kvinneprestspørsmålet?
–Det er riktig at jeg er en av de meget få lutherske biskoper som ikke kan medvirke til ordinasjon av kvinnelige teologer. I så måte representerer jeg nok en teologisk antikvitet i kirkelandskapet. Men embetsteologien er et av de teologiske emner jeg har brukt mye tid på. Det skyldes at jeg helt fra begynnelsen av 60-årene, da saken ble aktuell hos oss, har sett på denne reformen som en stor og dyptgripende endring av den samlede kirkes nesten 2000-årige tradisjon og praksis. Jeg fant det ikke tilfredsstillende bare å akseptere reformen uten å sette meg nærmere inn i den teologiske problematikk.
–Spørsmålet har jo dessuten læremessige implikasjoner. Man kan derfor ikke nå frem til noen holdbar teologisk avklaring uten et inngående studium hvor argumentene både for og imot til slutt må avveies i forhold til hverandre.
–Først og fremst har jeg befattet meg med luthersk embetsteologi, men også romersk-katolsk. Nettopp her går jo en av de dypeste skillelinjer mellom våre to kirker. Men det viktigste er naturligvis først å søke klarhet om hva Det nye testamentet (NT) har å si om saken. Dernest må man ta rede på hvordan oldkirken praktiserte kallelsen til hyrdeembete. Videre til reformasjonen og den følgende tid inntil spørsmålet om kvinnelige prester ble aktuelt.
–Det skjedde først i enkelte lutherske kirker i Tyskland etter krigen, så i Sverige og i Danmark. I begynnelsen av 60-årene ble spørsmålet aktuelt hos oss. I Finland har debatten foregått med visse mellomrom siden begynnelsen av 60-tallet og pågår fremdeles i avisene etter at Kirkemøtet for et par år siden innførte den nye reformen, og min gode kollega i Oulu nektet å ordinere kvinnelige kandidater.
Kvinneprestene kommer
–Hvordan er situasjonen når det gjelder utbredelse og aksept for kvinnelige prester?
–Så vidt jeg vet praktiserer om lag 40 prosent av de lutherske kirker ordinasjon av kvinner til prestetjenesten. Realistisk må man derfor regne med at kvinnelige prester er kommet for å bli. Men dette forhold kan naturligvis ikke innebære at de som ut fra Skriften og luthersk syn på embetet ikke kjenner seg rolig for reformen, skal oppgi sin teologiske overbevisning. Det er imidlertid beklagelig at biskoper som ikke finner å kunne ordinere kvinnelige kandidater, ofte utsettes for hets og grunnløse beskyldninger om manglende syn for kvinners likeverd. Det er naturligvis en innstilling som er oss fullstendig fremmed.
–Jeg har ofte på mine visitaser gitt både ros og oppmuntring til menighetens kvinner for deres ofte helt avgjørende innsats i menighetsarbeidet. Uten deres oppofrende tjeneste ville mye ha ligget fullstendig brakk og mangt et initiativ overhodet ikke vært tatt. Jeg kan godt forstå at NT , og – blant apostlene – især Paulus setter menighetens kvinner så høyt som han faktisk gjør. Det inkluderer naturligvis også deres åndelige nådegaver og tjenester. Det samme syn finner man både i den eldste kirke og hos kirkefedrene.
–Hvilke oppgaver er det kvinnene løser siden du vurderer dem så høyt på grunn av deres innsats?
–De gjør ofte en fantastisk innsats på nær sagt alle områder av menighetslivet i barne- og ungdomsarbeid, menighetspleie eller diakoni og sosialt arbeid. Jeg vil også nevne innsamling av midler og arbeidet for å få reist nye kirker, kapeller og menighetshus. Hvis ikke kvinnene hadde engasjert seg, slik de faktisk alltid har gjort og gjør i disse sakene, ville svært mye stått i stampe med de ofte ytterst lusne bevilgninger og den sendrektighet som kommunene nesten alltid oppviser, når det gjelder prioriteringer og bevilgninger til kirkelige formål. Mange steder er det faktisk kvinner som egentlig driver menighetsarbeidet i samarbeid med prestene. Og i misjonsforeninger utgjør kvinnene det absolutte flertall, i alle fall på våre kanter.
–Apropos misjonen! Vi må ikke glemme at vi har hatt og fremdeles har en rekke kvinnelige misjonærer, som har gjort og fremdeles gjør en fremragende og velsignelsesrik innsats i misjonens tjeneste. Jeg nevner spesielt dette for å understreke at nedvurdering og diskriminering av kvinnene er en fullstendig fremmed tanke for meg. Jeg skal ikke dermed ha sagt at diskriminering av kvinner ikke har forekommet i historien. Kirkehistorien har dessverre ikke så få mørke flekker også på det området opp gjennom århundrene, sier Nergård.
Hård teologisk kamp
–Kan du fortelle litt om debatten som gikk forut for kvinnelige prester?
–Jeg kan jo nevne et eksempel fra vår svenske søsterkirke. Kvinneprestspørsmålet ble særlig aktuelt i Sverige på slutten av 50-tallet. På Kirkemøtet i 1957 viste biskop Anders Nygren, selv tidligere professor i nytestamentlig teologi, til en uttalelse av professor Anton Fridrichsen. Han hadde etterlyst en åpen erkjennelse av at kvinneprestreformen bryter med en nesten 2000 år gammel skriftsforståelse og skrev: «Skulle denne reform bli innført skal man ikke forsøke å få bort at Det nye testamentet har en annen innstilling. Man skal i ærlighetens navn medgi og innrømme at man tilsidesetter den bibelske oppfatning og den apostoliske autoriteten. La oss få full klarhet her og slippe forsøk på å ta NT til inntekt for en sådan reform.»
–Dette er meget sterke ord av en i sin tid kjent teologisk forsker og grunnlærd ekseget. Syv andre nytestamentlige teologer med professor Fridrichsen og Hugo Odeberg i spissen, hadde allerede i 1957 avgitt en uttalelse om at kvinnelige prester ville være uforenlig med NTs syn. Det ville bety et avvik fra troskapen mot den hellige Skrift, sier Nergård.
–Hva skjedde i Norge?
I 1961 ble den første kvinnelige kandidat ordinert i Norge. Da avga seks av ni biskoper en erklæring om at de fant det umulig å forene kvinnelig prestetjeneste med NTs grunnholdning og med dets direkte utsagn. Så vidt jeg husker kom også Menighetsfakultetets lærerråd med en uttalelse som gikk klart imot ordinasjon av kvinner til presteembete. Men så i 70-årene kom omslaget. Menighetsfakultetet avga en ny erklæring og åpnet for full presteutdannelse også for kvinner. Det innebar at de skulle få avlegge full praktiskteologisk eksamen. Ordinasjonsspørsmålet overlot man naturligvis til biskopene å ta avgjørelse om i hvert enkelt tilfelle, som jo også er rett og riktig, sier Nergård.
Politikk og kvinnebisp
–Vil vi i fremtiden få en kvinnelig biskop i Den norske kirke?
–Jeg tror at det i vår var ca. 60 kvinnelige studenter ved bare Menighetsfakultetets teologiske studium. Vi har vel nå om lag 80 kvinnelige prester. 8 av 11 biskoper ordinerer kvinner til prestetjeneste i vår kirke. Om ikke så mange år må vi nok regne med at vi får kvinnelige biskoper. Jeg vil ikke spå når og hvor, men det store flertallet i Kirkemøtet og i Kirkerådet går inn for og ønsker kvinnelige prester på lik linje med mannlige. Presteforeningen har dette på sitt fagpolitiske program.
–Det synes dessuten å ha skjedd en begynnende dreining innenfor flere av de store misjonsorganisasjoner i synet på kvinnelig prestetjeneste i kirken. Jeg regner derfor med at en kvinnelig biskop kan komme så snart man finner en egnet kandidat som har de kvalifikasjoner og forutsetninger embetet krever. Det er altså ikke lenger noen prinsipielle teologiske innvendinger blant flertallet av de kirkelige organer som er med på å velge biskop. Dermed ligger veien åpen for kvinnelige kandidater, også til bispestolen, sier Nergård.
–Kvinnelige presbytere er i strid med Skriften. Kan dette føre til at en kirke som bryter med Guds ord, mister sin kraft og langsomt dør bort?
–Det er ikke en salighetssak vi snakker om her. Etter luthersk forståelse er Ordet virkekraftig når det blir forkynt rett, og sakramentene er gyldig i kraft av Kristi innstiftelse. Men kirken burde være ærlig nok til å innrømme at reformen representerer et brudd med apostolisk ordning og praksis, og det er et radikalt brudd.
–Etter min oppfatning dreier det seg ikke om likeverd eller likestillingsproblematikk. Det dreier seg om en oppdragsforskjellighet Kristus har villet ha i sin kirke. Skal denne stå ved lag, eller dreier det seg bare om et ordningsspørsmål som kirken fritt kan bestemme over, slik de fleste lutherske teologer nå hevder? Jeg kan ikke se at det siste er tilfelle, sier Nergård.
–Finnes det ikke unntak?
–Jo, i nødsfall. Luther er inne på dette. Han tenker for eksempel på en situasjon da alle menn er innkalt til krig. Da må også kvinner tre til. Men når det igjen blir normale forhold, skal de tre tilbake og ikke blande seg i fremmed embete. Jeg nevner dette, uten å gå inn på Luthers tolkning av aktuelle skriftsteder, bare for å understreke at det er umulig å finne grunnlag for denne ordning hos Luther og de øvrige reformatorer, sier Nergård.
Nei til kvinneprester
–Hvilke teologiske innvendinger har du mot kvinnelige prester?
–Det lar seg ikke gjøre i et avisintervju å gå i detaljer om de bibelske, dogmatiske og økumeniske grunner for det standpunkt jeg er kommet til. Men mitt utgangspunkt er Jesu ord i Johannes’ evangelium 20:21ff: «Liksom Faderen har sendt meg sender jeg dere…» Det dreier seg her om et fullmaktsord til apostlene. Apostolatet er avsluttet, men apostolatets funksjoner fortsetter i kirken. Disse funksjonene er forkynnelsen av evangeliet, forvaltningen av sakramentene og utøvelsen av nøklemakten. Den augsburgske bekjennelse, Confessio Augustana, anfører da også nettopp dette skriftord om biskopens åndelige funksjoner.
–Dette er de samme funksjoner som en ordinert prest har i sin menighet, med andre ord lære- og hyrdeembetet. Augustana bekrefter dermed at apostolatets funksjoner fortsetter, selv om apostolatet som historisk størrelse er avsluttet, mener Nergård.
–Kan du fortelle om Jesu og apostlenes praksis ved valg av menn til de apostoliske funksjoner?
–NT viser klart at Jesus vurderte kvinnenes stilling på en helt ny måte, både religiøst og i samfunnsmessig sammenheng. Han ga dem fullstendig likeverd med menn, noe de også har fra skapelsen av. En vil aldri finne en eneste setning i NT som peker i retning av at Jesus noen gang har talt nedsettende om kvinner eller behandlet dem på en diskriminerende måte, uansett hvem de var og hvilken livssituasjon de befant seg i. Jesus satte kvinnene høyt i sin egen og nærmeste omgangskrets. Men til tross for at det var kvinner som fikk æren av å bringe budskapet om Jesu oppstandelse til apostlene, ble ingen av dem valgt til og innsatt i aposteloppdraget. Det er aldeles utenkelig at Jesus her var diktert av samfunnsmessige hensyn eller av begrensninger som rådde i jødedommens og datidens kvinnesyn.
–Går vi linjen et stykke videre, blir vi straks oppmerksom på at apostlene bare lar menn velges og innsettes til menighetens forstandere, hyrder og tilsynsmenn. For å bare nevne et eksempel i Apostelgjerningene 20. Der taler Paulus til presbyterne som er kommet til ham i Milet. De er alle sammen menn som blir formant til å ta vare på hele den hjord som Den Hellige Ånd har satt dem til tilsynsmenn for. Også alle andre steder hvor det er tale om lære- og hyrdeansvar i menighetene, er det menn som velges til og overdras dette oppdrag.
–Den samme praksis møter vi også i oldkirken. Vi finner bekreftelse på dette, blant annet i 1. Clemens brev så langt tilbake som ca. året 96.
–NT viser klart at kirkens hyrdeembete overdras til en bestemt persongruppe. Denne linjen føres videre også av Luther og de øvrige reformatorer. Vår kirkes viktigste bekjennelsesskrift Confessio Augustana sier at embetet er innstiftet av Gud. Reformatorene har aldri vært inne på tanken om å overdra presteembetet til andre enn menn, sier Nergård.
–Hvordan ser du på det såkalte taleforbudet i 1. Korintierbrev 14:33 til 35?
–Det har vært raljert nokså mye over dette, helst i avisene, og da med polemisk brodd mot de teologer og prester som ikke finner å kunne oppgi kirkens gamle syn på kirkens embete. For meg er imidlertid ikke dette skriftordet noe nøkkelord når det gjelder spørsmålet om ordinasjon av kvinnelige teologer. Men jeg avviser på rent filologisk grunnlag at det her dreier seg om en senere interpolasjon (tilføyelse). Det står imidlertid klart for meg at når apostelen oppbyr hele sin autoritet og betegner dette som «et Herrens bud» i vers 37, så må det dreie seg om noe annet og mer enn vitnesbyrd eller profeti. Jeg er av den oppfatning, og her står jeg sammen med flere NT-forskere som jeg selvfølgelig ikke kan sammenligne meg med, at Paulus’ utsagn her må referere seg til forkynnelse på vegne av menigheten, eller kall og oppdrag av menigheten, sier Arvid H. Nergård.
Økumenisk problem
–Hvordan blir den teologiske begrunnelse for ikke å ordinere kvinnelige teologer til prestetjenesten møtt her hjemme og i økumenisk sammenheng?
–Med respekt både av mannlige og kvinnelig prester og teologer som har satt seg inn i problemstillingen og tar den på alvor, men med gjøn og hets i de fleste presseoppslag, særlig i forskjellige inserater hvor det hele veien tenkes likestillingsideologi. Andre igjen går et skritt lenger. Et lokalt likestillingsombud oppfordret for eksempel i et tilfelle til boikott av en ordinasjonsgudstjeneste. Årsaken var at jeg ikke hadde innkalt en tilfeldig kvinnelig sommervikar til å assistere ved ordinasjonshandlingen. Resultatet ble en fullsatt kirke til siste plass.
Biskopen legger til at når så mange synes å tro at spørsmålet om kvinnelige prester bare er et norsk fenomen, så glemmer de at spørsmålet også har økumeniske perspektiver av stor rekkevidde og betydning.
–Hverken den romersk-katolske kirke eller ortodokse kirker ordinerer kvinner til prestetjenesten. Det er knapt et år siden det ble flertall for en slik ordning i de ledende organer i Church of England. Vatikanet reagerte da straks med en advarsel med henblikk på de videre samtaler om nattverdfellesskap. Den engelske erkebiskopen Robert Runcie, har da også oppfordret til en viss tilbakeholdenhet og antydet at en slik reform kan føre til splittelse i kirken. Nå er jo også de evangelisk-lutherske kirker svært opptatt av et utvidet fellesskap og samarbeid med den romersk-katolske kirke. Mye har endret seg når det gjelder tilnærmingen, særlig etter 2. Vatikankonsil, selv om store læremessige læreforskjeller fremdeles består. Den romersk-katolske kirke vil for eksempel ikke kunne godkjenne nattverdfellesskap med vår kirke fordi vi ikke står i apostolisk suksesjon med vårt presteembete, slik den romerske kirke tolker dette begrep. Det er, så langt jeg forstår, derfor helt utenkelig at den romersk-katolske kirke skulle anerkjenne fullt fellesskap med den evangelisk-lutherske kirke, etter at den i tillegg har innført ordinasjon av kvinner til prestetjenesten. Hertil kommer naturligvis de dogmatiske forskjeller i forståelsen av nattverdsakramentet, respektivt messeofferet. Men det er en annen sak som jeg ikke skal komme inn på her, sier biskopen.
Politisk press
–Skyldes åpningen for kvinnelige prester at Den norske kirke har gitt etter for presset fra politikere som vil ha kvinnelige presbytere i likestillingens navn?
–Den tyske teologen Peter Brunner stilte en gang spørsmål om ordinasjon av kvinner til presteembetet i de lutherske kirker har sin bakgrunn i det 18. og 19. århundrets opplysningsbevegelse. Men akkurat i det stykket tror jeg Brunner tok feil. Rasjonalismen rørte ikke ved kirkens embete, stilte overhodet ikke spørsmål ved det. En annen sak er at likestillingsideologien nok har influert sterkt på tenkningen omkring dette spørsmålet, men teologi-historisk ligger det antakelig nærmere å søke etter bakgrunn i påvirkning av reformert teologisk tankegods. Det er allikevel klart at politisk innflytelse har gjort seg gjeldende i dette spørsmålet og for folk flest er det tydeligvis umulig å begripe at det kan være en annen ordning i kirken enn i staten. Dessuten ble lik adgang til embeter, så vidt jeg nå kan huske, fastslått av Stortinget allerede i 1938. Det gjelder også embeter i kirken.
–Jeg legger for øvrig merke til at mange unge prester ikke lenger diskuterer spørsmålet ut fra Skriften og kirkens bekjennelse, enn si den tradisjonssammenheng som også den lutherske kirke tross alt har stått i når det gjelder kirkens embete. Man kan stundom få inntrykk av at det ikke lenger dreier seg så mye om et teologisk problem, men om et ordningsspørsmål basert på likeverd og likestilling. Men bare på dette grunnlag kan man vanskelig føre noen teologisk avklarende samtale om denne saken, sier biskop Nergård.
Splittelse i menighetene
–Skaper spørsmålet om kvinnelige prester splittelse i menighetene? Og hvordan er det med dette i ditt bispedømme hvor det er mange læstadianere?
–Vi har jo i vår kirke generelt forsøkt å respektere hverandres syn. Det er utarbeidet visse «kjøreregler» for samarbeidet. Personlig beklager jeg den måten saken ble handtert på da spørsmålet om ordinasjon av kvinnelige teologer til prestetjeneste ble aktuelt hos oss. Det var ingen teologisk eller kirkelig konsensus om saken. Tvert imot avga seks av ni biskoper en uttalelse mot reformen, men det forelå ingen teologisk utredning som prestene, menighetsrådene og bispedømmerådene ble bedt om å ta standpunkt til. Men mest av alt beklager jeg at den lutherske kirke egentlig aldri har hatt et fast ordnet embete for kvinner. I Finland søkte man å ordne den saken gjennom opprettelse av menighetslektorstillinger for kvinnelige teologer, men nå er det som sagt blitt annerledes der borte etter kirkemøtebeslutningen for et par år siden.
–Når det gjelder spørsmålet om tilsetting av kvinnelige prester virker splittende på menighetslivet, har jeg inntrykk av at det ikke lenger er tilfelle i de fleste menigheter. På menighetsplanet har de aller fleste ingen bestemt mening om den saken og man vil nødig skape strid. Annerledes er det i de læstadianske menigheter og i menigheter med stort innslag av læstadianere. Å sende en kvinnelig prest til slike menigheter vil være ensbetydende med å sette nøkkelen i døra for den kirkesøkende menighet. Det vil med andre ord føre til uopprettelig splittelse, sier Nergård med klar hentydning til saken om den finske kvinnelige presten som fikk nei til å benytte de norske kirkene i læstadianske menigheter.
Den siste biskop
–Mange geistlige som synes å ha ambisjoner om å bli biskop, har endret sitt syn på kvinnelige prester. Har du noen gang vurdert å endre ditt syn?
–I mine studier av embetsteologien har jeg tatt på fullt alvor de motargumenter jeg har møtt i en rekke teologiske artikler, bøker og vitenskapelige avhandlinger som behandler dette emnet. Men jeg har ikke hittil blitt overbevist på en slik måte at det har endret mitt syn. I de vanlige avisdebattene om denne saken har jeg aldri latt meg involvere. Avisspaltene er ikke egnede fora for drøfting av teologiske spørsmål på det vitenskapelige nivå som en slik sak har krav på. Med all respekt for ønsket om å diskutere saken, er de fleste avisinnlegg som regel av liten eller ingen teologisk verdi. Å søke klargjøring i dette spørsmålet er da heller ikke gjort i en håndvending. Det krever inngående teologisk arbeid og deretter drøftinger på ansvarlig nivå i kirken. Men den «båten» er visst gått for lenge siden. Det dreier seg allikevel om et spørsmål som griper dypt inn i kirken og som har økumeniske konsekvenser av stor rekkevidde og betydning. Men for all del: folk må få lov til å gi uttrykk for sitt syn og mange ikke-teologer har stor innsikt i Skriften og luthersk læresyn, også i dette spørsmålet. Det burde kirken lytte til mer enn hittil har vært tilfelle, sier Nergård.
–Tror du, biskop Nergård, at det kommer flere biskoper med samme syn som du har i denne saken?
–Jeg kan ikke utelukke at det kan skje, men jeg har mine tvil. Vi er jo nå bare tre biskoper i tjeneste som ikke finner å kunne medvirke til ordinasjon av kvinnelige kandidater. Men det bør så absolutt være plass for biskoper med dette syn, ikke minst av hensyn til de prester og menigheter som ikke aksepterer nyordningen. Det vil vel til syvende og sist bli et spørsmål om hvor stor takhøyden og plassen for konservativt, gammelkirkelig embetssyn vil bli i de nærmeste år fremover. Denne plassen synes å ha skrumpet dyktig inn i de senere år, sier biskop Arvid H. Nergård til Dagen.