Av John Skåland
(KRONIKK): Da Per Faye-Hansen, Karmels grunnlegger, skulle trekke et bibelord i forbindelse med sitt teologiske studium, fikk han følgende ord:
«Gå ikke på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanernes byer, men gå heller til de tapte får av Israels hus.» (Matt. 10, 5)
Dette ble på mange måter starten på et livslangt kall og arbeid blant det jødiske folk. Etter kontakt med Israelsmisjonen og med jødiske flyktninger i Sverige under siste krig ble han overbevist om at som kristne skulle man ikke «behandle» jødene på lik linje med hedningefolkene. Ut fra dette har Karmel alltid stått for et syn der vi ikke driver «hedningemisjon» blant det jødiske folk.
Som kristne mennesker i nådens tidshusholdning har vi i Bibelen fått vår misjonsbefaling slik den er nedtegnet i 2. Kor. 5, 17–21:
«…og gav oss forlikelsens tjeneste… og la ned i oss ordet om forlikelsen… Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud…»
Dette er hovedbudskapet og hovedoppgaven for den kristne helt fra Paulus fikk oppgaven med å bringe nådens evangelium til hedningene – og like til den dagen Herren rykker opp sine. (1. Tess. 4, 17)
Som nevnt er dette under alle omstendigheter en hovedoppgave for en troende i denne tid. Men ettersom vi ut fra Skriften ser at denne nådens tid snart er slutt, har Israels Gud for lengst startet forberedelser til den neste husholdning: Den 7. dagen som også kalles sabbatsdagen, hvilen, eller tusenårsriket. Israels samling i sitt gamle land er hovedtegnet på dette, og det er her Karmels hovedoppgave som bevegelse kommer inn. Karmel har alltid hatt som motto «For Bibelen og Israel» og «Vi peker – landet preker». Det vi ønsker å formidle, er at Gud er i ferd med å «gjenreise Davids falne hytte» (Ap.gj. 15, 16)
Som kristne av hedningerot er vi ofte flinke til å fortelle om det dekket som er lagt over jødene i forhold til å se Jesus, men vi er svært dårlige til å se og formidle det kanskje enda tykkere dekket som ligger over kristenheten i forhold til Bibelens syn på jødene og Israel. Kampen mot denne såkalte erstatningsteologi har alltid vært en hovedoppgave for Karmel-bevegelsen.
Som troende i denne tid gleder vi oss over hver eneste en som kommer til tro og blir tillagt menigheten. Men her må vi presisere at Karmels kall og oppgave ikke har vært blant såkalte «messianske jøder». Disse er sjeler som er en del av menigheten og således blir med i bortrykkelsen. De vil ikke ha noen jordisk funksjon i den nye husholdning som gryr frem etter at Herren i karakter av den klare Morgenstjerne har hentet hjem sine.
Når Karmel peker på de mange tegn i tiden, og i særdeleshet i landet Israel, er det nettopp for å vekke de kristne til bot og årvåkenhet fordi tiden for bortrykkelsen er meget nær, og samtidig vekke både jøder og verden for de begivenheter som Bibelen så klart beskriver skal opprinne etter menighetens bortrykkelse.
Karmel støtter jødisk oppbygging i hele Eretz Israel. I særdeleshet i Judea og Samaria har vi i mange år gitt mye økonomisk støtte til de jøder som på Bibelens grunn bygger ut løftelandet. Vi støtter dette fordi vi er overbevist om at dette er Gud-villet virksomhet ifølge Skriftens Ord, og det er forberedelser til gjenreisningen av Davids falne hytte.
Ifølge Hebr. 1 har Gud «i fordums tid mange ganger og på mange måter talt til fedrene gjennom profetene… Har han nå i disse siste dager talt til oss gjennom Sønnen.»
Gud har altså i de forskjellige tidshusholdninger talt og «operert» på forskjellige måter, blant annet i Lovens tid med ofringer m.m. Men vi tror at for menneskets evige frelse til alle tider, uavhengig av de forordninger som Gud i de forskjellige tider har foreskrevet, gjelder bare dette ene offer: Jesu soningsdød på Golgata. Det er troen på at dette offer er det eneste som fullkomment kan frelse et syndig menneske fra evig fortapelse – som er menneskets eneste redning.