Indremisjonsselskapet hadde et stort arbeid i Finnmark på 1960-tallet. I et reisebrev i Indremisjonsselskapets hovedorgan For Fattig og Rik den 17. juni 1962 forteller Grethe og Rolf Ruud om dette arbeidet.

–Rolf Ruud er porsgrunnsgutt og var elev ved det 7. månedlige kurset på Bibelskolen for ett års tid siden. Sammen med sin kone, Grethe, har han nå virket i Aust-Finnmark en tid. De har hatt noen rike måneder der nord. Vi takker for hyggelig brev og ønsker dem begge Guds rike signing til fortsatt tjeneste. La oss huske dem i våre bønner, skrev avisen i 1962.

—

Reisebrev fra Finnmark anno 1962

Vårt indremisjonsarbeid i Finnmark er delt inn i to kretser, Aust- og Vest-Finnmark, og det er i Aust-Finnmark vi har vårt virkefelt.

Finnmarksnaturen er vekslende. Ute ved havet er det nakent og barskt, de eneste «vekster» som ruver noe, er fiskehjellene, og på dem vokser det som kjent bare tørrfisk, hvis da havet vil gi fra seg noe av sin rikdom. I år er det glissent på fiskehjellene, dessverre.

Inne i fjordene er det antydning til skog, helt inne i fjordbunnen er det flere steder frodig bjørkeskog, i innlandet likeså, og det virker jo straks lunere og mer hjemlig på oss fra det sørlige Norge. Vidda med sine lyngmoer og kronglebjørk og mange, mange vann er også naturskjønn.

Aust-Finnmark er stort, og det er ikke alltid like lett I å ta seg fram. Indremisjonen har bare to forkynnere her, så det er lenge mellom hver gang stedene får besøk.

Framkomstmidlet er som oftest båt, så det er en fordel å være sjøsterk. Bølgene er ikke å spøke med. Når vinterstormene setter i som verst, er det bare en ting som er viktig: å holde seg fast!

Hurtigruten går til mange av de store fiskeværene, men på de mindre stedene og inne i fjordene er det eneste framkomstmidlet lokalbåten og leilighetsskyss med småbåter, og det kan være en kald fornøyelse om vinteren!

God tid må den ha som skal reise på de avsidesliggende stedene, for det kan ta lang tid før båten har anløp neste gang. Ja, når det er uvær, kan en bli værfast på et sted i flere uker. Men av den grunn behøver en ikke sitte «med hendene i fanget». På disse småplassene går de mann av huse for å komme på møtene, og stua kan fylles kveld etter kveld.

Finnmarkingene er et åpent og gjestfritt folk, når man blir kjent i hjemmene er det ofte som å være i sitt eget hjem. Her er få kristne og derfor lite kristelig virksomhet, slikt som ungdomsarbeid er nybrottsarbeid.

Om ledermangelen er prekær sør i Norge, er det enda vanskeligere her oppe, og skal vi ha et ungdomsarbeid her er det en eneste løsning: vekkelse, slik at nye kan komme med i arbeidet. Vi har for tiden ingen Y.A.-foreninger av mangel på stedlige ledere.

Sommeren står for døren og med den leirlivet. Vi har planlagt to barneleirer og en ungdomsleir i Aust-Finnmark, og innmeldingene strømmer inn. 30. juni–4. juli barneleir i Kongsfjord, 14.–19. juli ungdomsleir i Tana og 21.–25. juli barneleir samme sted. Vi håper på og ber om noen gilde leirdager hvor Gud kan få virke på barna og de unge.

Selv om det er lite ungdomsarbeid her, opplever vi at ungdommen gjerne vil høre om Jesus Kristus, de kommer til møtene, og flere har gitt sitt liv til Gud. Dette har vært til stor oppmuntring for oss.

Til slutt vil vi komme med en appell: Unge eller andre som kjenner kallet til å bringe evangeliet, kom til Finnmark, her er det plass nok, og store muligheter og anledninger til å nå mennesker med Guds ord. Vi savner ikke først og fremst stortalerne, reklame eller stor-aksjoner, men noen til å fortelle om Jesus Kristus, verdens Frelser.

Grethe og Rolf Ruud