Av Vidar Norberg
En kavaleribataljon og rekruttskole i Porsanger er neppe nok til å stanse den russiske krigsmaskin dersom den skulle ha et ønske om å hærta Finnmark. Regjeringens «storsatsning» i Lakselv er vel mest å regne for grønn militær kamuflasjesminke, for å skape trygghetsfølelse i Norge i en ustabil tid.
Vel var det positivt at hæren i Finnmark markerte første del av det som skal bli en kavaleribataljon med 400–500 mann med kjøretøy og våpen på Porsangmoen. Men det er neppe veldig avskrekkende om russiske fallskjermtropper lander i Kirkenes, Båtsfjord, Hammerfest og Alta i løpet av noen timer.
Etter mange års nedbygging av Forsvaret vil kampen om Finnmark etter alt å dømme bli ganske kort. Så kort at det spørs om NATO eller USA vil ta bryet med å sette i gang en mobilisering mot Russland som kan ende opp med en atomkrig. For de fleste kan vel et slikt regnestykke vise at Finnmark ikke er verdt faren for verdenskrig.
Under den kalde krigen var situasjonen ganske annerledes. Flere steder i Finnmark var det mobiliseringslager både i by og bygd. I Sør-Varanger var ungdom i førstegangstjeneste alltid på vakt. Mobiliseringslagrene lå rede selv på små plasser. Det ble øvet med skarpt. Rundt omkring i værene trente heimeværnskarene på skytebanene. Det var et helt folk i Finnmark som var rede til å forsvare bygd og by.
Den gang var strategien at man skulle forsinke russiske invasjonsstyrkene en ukes tid og stanse dem ved Lyngsalpene. Da skulle hjelpen fra USA og NATO være klar for å settes inn i et motangrep. Det var et imponerende militært apparat som Stortinget valgte å rive ned.
Nå er det vel også slik at en del av utstyret på Porsangmoen ikke bare er nytt utstyr, men flyttet fra andre steder. Dermed er det kanskje ikke den store forsterkningen av totalforsvaret. Det har hverken en Arbeiderparti-regjering eller en Høyre-regjering vist vilje til. Heldigvis har heller ikke Russland så langt vist vilje eller ønske om å erobre Finnmark. Så får man bare håpe og be om at Forsynet lar Finnmark få leve i fred.