Skibbrudd på stormfullt hav er vel noe av det mest redselsfulle man kan tenke seg. En av verdens mest leste fortellinger om skibbrudd står skrevet i Apostlenes gjerninger 27 i Bibelen. Den handler om apostelen Paulus og 276 mann som ble reddet i land av Gud.
I to år satt Paulus i husarrest i Cæsarea, som var det romerske imperiets administrasjonsby i Jødeland. Han var anklaget i teologisk sak om religiøse spørsmål. Siden han fryktet for et snik- eller justismord, benyttet han seg av sin romerske borgerrett og innanket sin sak for keiser Cæsar i Roma.
Dit ble han sendt. Det var en farlig reise for det var alt over fasten, forteller Bibelen. Fasten viser til den store forsoningsdagen yom kippur i den jødiske tro. I år 59 falt denne dagen på den 5. oktober. Da er det farlig å ferdes på Middelhavet. Det kan blåse voldsomme stormer der ute.
Det var et godt utbygget rutebåtsystem også i det romerske imperium. Disse båtene fraktet og forsynte Roma med korn. Så snart det var skyss å få fra havnebyen Cæsarea, reiste Paulus av sted under bevoktning av høvedsmannen Julius. Første stopp var Sidon i Libanon. Neste stopp var Myra i Tyrkia. Der gikk de av. Høvedsmannen fant et skip som skulle fra Alexandria til Roma, trolig med en kornlast.
Seilasen forbi oversiden av Kypros til Knidos i Tyrkia gikk sakte på grunn av motvind. Det var bare så vidt de kom frem til Godhavn på Kreta, fordi det var alt over fasten og uvær. Paulus advarte dem mot å fortsette:
«I menn! Jeg ser at sjøferden vil være et vågestykke og medføre stor skade, ikke bare for ladning og skib, men også for vårt liv.»
Men høvedsmannen stolte mer på styrmann og skipper enn på Paulus. De ville ta ut til havnen Føniks på Kreta for den havnen var større og bedre enn Godhavn. Men det gikk galt av sted. De ble møtt av en hvirvelvind som kalles «eurakylon». Skipet drev kanskje som et nøtteskall på åpent hav. Last og utstyr ble kastet over bord. Det var mørke og overskyet. Ingen visste hvor de var. De fryktet å havne nede på Styrten nær Tunisia i Nord-Afrika istedenfor i Italia.
Men Paulus hadde et syn om natten. Han sa at ingen skulle omkomme. Han hadde fått et budskap fra Gud:
«Frykt ikke, Paulus! Du skal stå frem for keiseren, og se, Gud har gitt alle dem som seiler med deg som gave. Derfor vær ved godt mot…»
Sjømennene merket at de nærmet seg ukjent land i Adriaterhavet. Paulus tok et brød, takket Gud for alles øyne og begynte å ete. De 276 ombord fikk nytt mot. Ankrene ble kappet. Den svære skuta heiste seil og satte full fart for å komme opp på land. Men istedenfor drev de på grunn med dypt vann på begge sider. Krigsfolket om bord ville drepe alle som var fanger, men høvedsmannen Julius likte trolig Paulus og avverget henrettelsene. Skipet sto fast med bauen på grunn. Bak malte sjøen skipet sønder.
Nå ville vel de fleste sagt for en trist tragedie, så nært redningen. Hvorfor?
Men høvedsmannen sa at de som kunne svømme, skulle legge på svøm, de andre måtte redde seg på planker og stykker av skipet som var slitt istykker. Og Gud reddet på denne måte alle 276 på land.
Slik kan det være i livet også. Gud måtte sørge for at skipet gikk på et skjær og skipet slitt i stykker for å redde absolutt alle. Det kan i et menneskes liv skje at noe må gå i stykker for at det skal bli redning. Det kan være redning på jorden, men også redning for det evige liv i himmelen.
Sangen «Ikke en spurv til jorden uten at Gud det vet» av Ingeborg Prytz Fougner forteller litt om dette:
Tro det når stormen herjer
bladløse vintertrær!
Tro det når brenning bryter
over de nakne skjær!
Tro det når ubeskyttet
midt i en kamp du står.
Tro det når helt alene
du med en smerte går.
Herrens veier er underlige og uransakelige ofte uforklarlige, men Gud ser deg.
Fortellingen om sjøferden fortsetter i Apostlenes gjerninger 28. Der kan man lese om da Paulus kom i land og ble bitt av en orm. Folket trodde han var en synder som ble straffet. Da han ristet slangen inn i ilden som de varmet seg på, sa de at han var en gud. Kanskje var dette miraklet med på å gjøre Paulus kjent på øya Malta hvor de strandet. Publius’ far ble helbredet og mange, mange andre også, i Jesu navn. Det er mange hellige steder på Malta som er oppkalt etter Paulus.
Det kan være ting i livet som virker uforklarlig, men man kan i liv og død finne trøst og hjelp hos Herren.
Paulus er blitt kalt for hedningenes apostel. Han reiste rundt på de romerske veiene for rundt 2000 år siden og brakte evangeliet til byer og småsteder. Til slutt sto han for keiseren i Roma, som Gud hadde sagt, og vitnet om Jesus Kristus som kom for å frelse verden. Hver den som tror på Jesus, får evig liv.
«For så høyt har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh. 3,16)
V.N.
