Av Vidar Norberg
Det er fint at tenåringer i Bergens Indremisjon i Indremisjonsforbundet samler inn penger til misjonsarbeid i Finnmark fylke. At de øremerker midlene til leirarbeid blant unge viser et ungt kristenansvar man må beundre.
Det er lenge siden man hørte om vekkelser i Finnmark. På 1970-tallet kunne det være knapt et par kristne på en middels stor skole. Gode prester drev kristent barne- og ungdomsarbeid. Indremisjonsselskapet sendte arbeidere fra sør til nord. Men i den karrige nord var det heller ikke alltid like gode vekstvilkår for den kristne tro. Med gamle generasjoner som forsvant, stilnet også såmannsarbeidet i Finnmark. Utviklingen rammet ikke minst Landsindremisjonens stasjoner og Den indre sjømannsmisjon som avviklet mange fiskarheimer.
At Finnmark Indremisjon fortsatt har betydelig kristne fyrlys brennende fra Hammerfest til Kirkenes er en stor velsignelse man må takke Gud for. Når man nå ser at ungdom i Bergens Indremisjon vil støtte finnmarksarbeidet, viser det en kontinuitet som går videre fra en generasjon til den neste. Den litt eldre garde husker godt Kjell Sønstabøs iver med «finnmarksveko» som samlet inn penger til Det Vestlandske Indremisjonsforbunds arbeid i Finnmark.
Den kristne bevegelse i Finnmark som kanskje har vist størst motstandskraft, er den læstadianske bevegelsen. Store barnefamilier har også bidratt til rekrutteringen til bedehusene der. Læstadianerne er vel ennå ikke så sekularisert som resten av befolkningen. Deres livsførsel har ofte vært et talende vitnesbyrd eller en preken i seg selv. Det er viktig å vite om man har kall til nordlige trakter. Emissær Anaton Strand, opprinnelig fra Ekkerøy utenfor Vadsø, forteller i boken «Skisser fra et emissærliv» om spenningen med læstadianerne. Strand sier at han arbeidet godt med læstadianerne. Selv om dette er litt eldre bøker, kan det være vel verdt å lese bøkene «Anaton Skisser fra et emissærliv» og «I storm og stille ved Nordkalotten».
Nå kan det vel være slik at mange ønsker noe som høres mer eksotisk ut enn mørketid med vinterstormer og dårlige somre i Finnmark. Men Finnmark er ikke kjedelig. Det er et grenseland til både Russland og Finland. For den som bor nært russegrensen i noen år, kan det også innvilges grenseboerbevis som gir adgang et stykke inn på russisk side. I Finnmark møter Norge også Finland. Det snakkes både norsk, samisk og kvensk, en slags gammelfinsk. Her er det både hav og vidde. Selv om man ikke kan skyte løve eller gaseller i Finnmark, er det både ulv, bjørn og mer spiselige dyr. Men det viktigste av alt er at det også i Finnmark er mennesker som trenger å høre Guds Ord til frelse.
Finnmarks skjebne er avhengig av at folk får høre Guds Ord.
«Land! Land! Hør Herrens ord!» (Jes. 22, 29)
