Av Vidar Norberg
Før i tiden var det mye ulv i Laksefjorden. Folk måtte vokte både sauer og kyr. Der var også en berømt ulvefanger. Berit Ravnasdatter fanget 50 ulveunger med hendene.
Historien står skrevet i boken «Når vi sitt’ her å prate» av folkeminnesamleren Richard Berg. De satt og pratet en kveld hos Mikkel Torvik på Kunes. I lyset fra parafinlampa fortalte Håkon Johansen om sin bestemor, ulvefangeren.
Berit Ravnasdatter var av fjellfolket, men gift med en fastboende. Sammen med mannen slo hun seg ned i Etnedalen ved Kunes. Den gang var det mye ulv i området. Den kunne luske helt inn til husene for å ta sauer. Men Ravnasdatter ventet ikke på at ulvene skulle komme. Hun dro ut for å lete dem opp. Det står i boken at hun hadde en egen evne til å finne ulvehi. Da dro hun ut ulveungene og slo dem i hjel.
En gang holdt det på å gå galt. Mens hun dro ulveungene ut av hiet kom ulvemor tilbake med mat. Ravnasdatter rakk så vidt å stappe dem ned i sekken og løp av sted, mens ungene klynket. Ulvemor skjønte nok hvor de var og satte etter Ravnasdatter. Når var ulven farlig, og Ravnasdatter hadde ikke børse med seg. Da vrengte Ravnasdatter av seg kofta, tente fyr på den og viftet med den foran ulven. Villdyr er redde for varmen, og ulven rømte unna.
Det er artig å lese om slike modige mennesker, som til og med sloss med villdyrene. Det er neppe mange jegere som har tatt 50 ulver.
Bibelhistorien har også fortellinger om store jegere. En av dem var kong David fra Betlehem. Han forteller selv sine jakthistorier til kong Saul:
«…Din tjener gjette småfeet for sin far. Kom det en løve eller en bjørn og tok en sau fra hjorden, da sprang jeg etter den og slo den og rev sauen ut av gapet på den. Og reiste den seg så mot meg, tok jeg den i skjegget og slo den og drepte den. Både løve og bjørn har din tjener slått i hjel. Og så skal denne uomskårne filisteren som en av dem, fordi han har hånet den levende Guds hær. Så sa David: Herren som har fridd meg av løvens og bjørnens vold, Han skal også fri meg av denne filisterens vold…» (1. Samuel 17, 34–37)
Dette var Davids ord før han gikk mot den kjempen Goliat. Han var diger og fryktet. Seks tær og seks fingre. Israels hær skalv for kjempen med sverd, lanse og kastespyd. Men David la en stein i sin slynge, slynget den mot Goliat og traff ham i hodet. Kjempen falt om. Det var nok ikke bare Davids fortreffelighet. «For Herren råder for krigen. Og Han skal gi dere i vår hånd.» Man lærer av Bibelen at det nok var Gud som hjalp David mot både ulv, bjørn, kjempen og fremmede hærførere.
David fikk virkelig hjelp fra Gud. Denne hjelpen er godt beskrevet i Salme 121, kanskje en av de mest kjente av Bibelens salmer:
«…Jeg løfter mine hender opp til fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra. Min hjelp den kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han skal ikke la din for vakle, din vokter skal ikke blunde. Se, Han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd. Solen skal ikke stikke deg om dagen, heller ikke månen om natten. Herren skal bevare deg fra alt ondt, Han skal bevare din sjel. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.»
–Noen kaller dette for en soldats salme, jeg tror den ble skrevet i leiren da David satte sitt liv på spill på åpne plasser i feltet. Andre kaller det for en reisendes salme (siden det ikke er noen militære farer i salmen) og mener David skrev den som en god følgesvenn og ledsager inn i en reise eller seilas. Men uansett hvem vi er, hjemme eller utenlands, er vi utsatt for farer, ofte flere enn vi er klar over, og denne salmen oppmuntrer oss til å ha tillit og stole på Gud, står det i «The Matthew Henry Commentary».
Kanskje er det viktigste i Salmen at Herren skal bevare din sjel, slik at man kan gå inn Himmelens saler, når tennene er blitt få, håret grått, kreftene borte og forstanden kanskje ebber ut.
Her i Israel er det et gammelt spedalskesykehus. På døra står det på tysk: «Jesus hilfe» (Jesus hjelper). Han har vunnet en evig seier, ikke over ulver, løver og bjørn, men over dødsrikets makt. Kaller man på Jesus, kan Han lose inn gjennom himmelens porter fordi Han på korset utgjøt sitt blod og sonet alle synderes synd. Jesu blod renser fra all synd, for hver den som bekjenner og tror på Ham. Det gjelder i liv og død. Salig er den som kan si «jeg løfter mine øyne opp til Jesus. Han er min hjelp og redningsmann for tid og evighet».
(Artikkelen er tidligere publisert i Menighetsbladet fra Kjøllefjord)
