Av Vidar Norberg og Heljä Norberg (foto)
Han ble født i Mehamn i ly av Barentshavets mektige vinterbrenninger. Han ble begravd i sno og snø fra Hallingskarvet. En livslang reise på 85 år endte i en grav på Geilo for Reidar Vilhelm Norberg.
Det var mange før- og etterkrigsbarn som vokste opp på Finnmarkskysten, som ikke ble værende i fiskeværene. Da fiskeressursene ble kvotert og fordelt på andre enn dem som bodde langs kysten, ble arbeidsplassene færre. Norberg var en av dem som reiste ut fra Mehamn for å skaffe nytt utkomme på midten av 1970-tallet. Hans familie kom til Geilo i Hallingdal.
Endelig punktum for reisen ble satt tirsdag 30. oktober .2018 Hallingskarvet hadde alt den hvite vinterkappen på seg. Snøen føk utover fjellets stup. Like før begravelsesdagen nådde snøen ned til Geilo. Trærne ble hvite av snø. Gangfeltet som tok Norberg på hans båretur til graven, var brøytet, og Geilo kulturkyrkje var vinteroppvarmet. Familie, venner og kjente fra Hallingdal, Sør-Norge, Nord-Norge, USA og Israel var til stede, ikke så mange, for når man blir 85 år er mange gamle venner alt døde.
Den første sangen som lød i kirken, var «Ånd fra himlen, Kom med nåde, Kom her ned med lys og liv. La din guddomsmakt nu råde…». Det var vers og toner som var kjær for både Reidar og hans hustru Janne-Karin Norberg.
Prostiprest Arne Jensen fra Ål forrettet. Han kjente familien Norberg. Han leste fra Bibelens siste bok, Johannes’ åpenbaring kapittel 21, versene én til fem:
«Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mer. Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned ut av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være Hans folk, og Gud skal selv være hos dem og være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort. Og Han som satt på tronen sa: Se, Jeg gjør alle ting nye!…»
Den første søndagen i november kalles allehelgensdag. Reidar Norberg ble begravd knapt en uke før allehelgensdag.
–Da minnes man de døde, tenner lys og tenker på det som ikke lenger er. Man takker for det gode man hadde sammen. Mange har mistet nære og kjære og kan oppleve mørke inni seg. Men Bibelens tekster gir håp. Den gir ikke de gamle dager tilbake, men det er et nytt lys som tennes. Det sikter til Jesus som sa: «Jeg er verdens lys», sa Jensen.
Han fortalte at troen på Jesus får gode følger, og den påvirker menneskers liv. Når man lærer Jesus å kjenne, så får man tro at med Jesu hjelp kan man klare livets utfordringer og det som møter mennesket på veien, fordi man går sammen med Jesus.
–Å tro er å komme til himmelhåpet om oppstandelsen fra de døde. Kvinnene som kom til Jesu grav, opplevde at graven var tom.
Arne Jensen siterte engelens ord fra Skriften: «Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, Han er oppstått, slik som Han sa. Kom og se stedet hvor Han lå!» (Matt. 28, 5–6).
For å beskrive det som venter den som tror på Jesus, siterte prostipresten fra Jesaja 65, 17–18: «For se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Og de første ting skal ikke minnes, ingen skal mer komme dem i hu. Ja, gled dere og fryd dere til evig tid over det jeg skaper! For se, jeg skaper Jerusalem til jubel og dets folk til fryd.»
–Den kjente evangelisten Billy Graham fortalte at en gang vil dere lese i avisen om at jeg er død. Ikke tro på ett ord av det. Da er jeg mer levende enn noensinne. Jeg har bare fått en ny adresse. Dette er håpet for alle som tror på Jesus, sa Jensen i sin preken under Norbergs gravferd.
Sangen før talen var «Jesus du er den himmelveg» av den høyt skattede nordnorske dikteren Elias Blix. I denne salmens fem vers er hele evangeliet forklart:
«Jesus, du er den himmelveg
Som til Gud Fader oss leier.
Frelsa det er å finna deg,
Liv og uvisnande heider…»
Dette tema med Jesu kjærlighet og fremtidshåp er også bakgrunnen for musikkstykket «Å for djup i Jesu kjærleik». Jostein Sandsmark fra Geilo spilte fløyte mens Helene Sandsmark nynnet melodien til sangen, også til «Akk, mon min vei».
Nede i kirkeskipet var det satt opp et bilde av Reidar Norberg som sitter ved lyngbålet i Finnmark og koker bålkaffe – et malerisk motiv fra hans velmaktsdager.
Når man går til en båreandakt, er det ikke møtet med et menneske i sine velmaktsdager, men et tomt skall av et menneske, fullstendig avkledt og uten åndepust. Men for mange er det de gamle minner som lever. På båreandakten leste Roar Strand fra begravelsesbyrået Roar Strand & Sønn om fjellbjørka i et dikt han har kalt «Helt til sist».
«Endå går du framom meg på stigen,
gjennom attgrodde lier til høgste tind.
Alltid ser eg den sterke ryggen,
som gav meg tryggleik i ly for vind.
Endå ser eg det vesle bålet,
og kjenner eimen av bjørkekvist.
Far sin godheit heile livet,
den ber eg med meg, heilt til sist.»
Hvem var så denne Reidar Norberg som kom fra det europeiske fastlandets nordligste kommune med sin familie og slo seg ned i Hallingdal?
–Jeg og Elin var så heldig å bli kjent med Janne og Reidar Norberg i Mehamn. Vi søkte også til hans hytte på fjellet, men fant den aldri, og det ble en strabasiøs ferd hjem igjen, mintes Willy Gryting som var tidligere predikant i Indremisjonsselskapet og bodde en tid i Mehamn.
–Man hørte aldri et vondt ord om Reidar i Mehamn. Han hadde kunnskap om nesten alle saker. Han kunne brukes til alle ting. Når vi hadde møter i menighetssalen, kom Reidar med gitaren og sang for oss, mintes Gryting som nå bor i Ål kommune i Hallingdal.
En gang i ungdomstid satt familiene Gryting og Norberg rundt samme middagsbord i enkefru Jakobsens hus ved dampskipskaia på Hamneset.
Den gamle samvirkelagsbestyreren Bjarne Bergstad på Geilo mintes ved graven Reidar Norberg, en av det gamle Samvirkelagets mange kunder.
På graven lå det en bårebukett fra Ola Isungset, en representant for de gamle bondeslekter på Geilo, geilofolket som en gang tok imot nykommerne med åpne armer. En hilsen var det også fra Geilo Frimenighet som er en den nye generasjon på turiststedet.
Vintersnø var kastet vekk, jordmasser kastet opp. Kisten plassert over et tom avlangt mørkebrunt jordhull i bakken. Så lød kirkens siste ord på livsferden:
–Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Av jord skal du igjen oppstå, forkynte Arne Jensen.
For hver setning strødde presten litt jord på kisten. En symbolhandling som satte punktum for all tid for Norbergs liv og virke på jorderik, men som også brakte trøst til de pårørende om en oppstandelse i himmelrik. Liket i kisten lå vendt med ansiktet mot øst. For en gang skal Jesus komme i øst, og alle dem som døde i Kristus, skal stå opp av gravene. Det er kristentroen. Derfor er kirkens alterparti vendt mot himmelretningen i øst.
Det tok ikke så lang tid før de sørgende og hutrende forsvant. Så ble graven kastet igjen, blomstene lagt på jordhaugen og et trekors med navnet Reidar Vilhelm Norberg satt opp. Hallingdalselva rant susende forbi Geilo gravgård som om ingenting hadde skjedd.
Et par dager senere ble Reidar Norbergs eiendeler hentet fra rommet på Veslestugu, stedet for de glemske som trenger pleie. Tøfler, sandaler og sko. Dressjakken til fest, den slitte genseren, Nytestamentet, en gammel barbermaskin og en tom, utslitt seddelbok. Ikke stort. Et liv var over på jorden, men et liv var også ringt inn på den andre siden.
Men hvem var denne innflytteren som bygde hus med egne hender og bosatte seg for godt og fant sin grav på Geilo, ikke så langt fra sin mor Marie. De vel 40 menneskene som hørte minnetalen, fikk vite litt mer om Reidar Norberg som var blant de stille i landet, om trange oppvekstkår, krigsopplevelser, lykkelige år og til slutt glemselens innestengte sår. Mannen som ble født ved Austhavet og begravet under Hallingskarvet. Han døde i troen på Jesus.
–Å leve er som havet å speile himmelen, så enda flere får se Jesus, sa prostiprest Arne Jensen i begravelsen.
