Reidar Villhelm Norberg fra Mehamn døde natt til søndag den 21. oktober 2018 på Geilo. Han ble 85 år gammel.
Reidar Norberg ble født i Mehamn den 8. februar 1933. Han vokste opp i et godt kristent hjem med sine søstre Helene og Ranfrid. Det var trange kår for folk flest i mellomkrigstiden. Ett klesskift var det man hadde, og det var ikke snakk om å skaffe seg egen bolig på den tiden. I brakkeflakene etter krigen satte man avispapir på vinduene som frøs fast og holdt kulden ute.
Tyske okkupasjonsstyrker besatte også Mehamn. Festning ble anlagt på Vevikneset. I denne tiden var Reidar springgutt for laksefisker Brix Fermann som gikk med stav. Reidar løp ærender til det tyske hovedkvarteret der gammelsykestua lå for å hende seddelen som ga Fermann lov til å fiske laks uten å bli beskutt av det tredje rikets kanoner på Vevikneset. Reidar mintes laksemiddagene som kjempegode.
Krigens nådeløse tvang møtte tidlig befolkningen. Det er blitt fortalt at hans far, Norberg Eliassen, grov i jorda på Vevikneset hvor tyskerne bygde kanonstillinger. Det fortelles at tyskerne siktet og gjorde det klart hva som ventet ham dersom han stakk av, slik han forsøkte. Ille ble det for befolkningen da de skulle tvangsevakueres. Tyskerne satte inn den brente jords taktikk. Familien kom ikke langt forbi potetlandet i Leiknesbakken hvor de hadde en redskapsgamme og husgeråd var gravd ned. De ble stanset av tyske soldater. Norberg Eliassen gjorde som om han ikke forsto og forsøkte å komme forbi, men geværet mot ham pekte en annen vei. Familien på fem ble tvunget til retrett. Kanskje var det medvirkende til at folk som var gjemt i gravhuset like ved, ikke ble tatt.
Den 6. november 1944 ble folk revet ut, hus sto i brann og gnistrøyken steg opp mens skadde dyr hylte. Det falt mange tårer. Det var bildet av Mehamn da de gikk om bord i landgangspramma som kom til rykende hustufter i Kjøllefjord for å plukke opp folk som kanskje var tatt før ferden gikk videre til Honningsvåg. I Hammerfest gikk de om bord i en lokalbåt med navnet «Mosken». På ferden mot Tromsø så de røyken stige opp av det fryktede tyske slagskipet Tirpitz som ble bombet av engelske fly den 12. november 1944. Reidar Norberg hadde minner fra dette. Han sa at høsten var veldig fin, og det måtte være Herren som hadde en hånd med dette.
Reidar fikk snakket med kokken på lokalbåten fra Tromsø og fikk vite at det var plass til en familie i Sortland, men plassen var opptatt da de kom frem. Forsyningsnemnda fant en plass, med både vansker og spøkelse. Bedre ble det da de flyttet til Signora og Ferdinand Pedersen på Bremnes i Vesterålen som selv hadde fire barn og en flyktningfamilie. Det var etter forholdene en god tid. Pedersen hadde gårdsbruk. Norberg-familien deltok i slåttearbeid, og man måtte også forsøke å klare seg så godt man kunne. Unggutten Reidar startet med snarefangst etter ryper. Han ble en stor fangstmann. Mange av rypene ble solgt til kjøpmannen på Sortland, og det ga litt penger i kassen. Reidar kunne også fortelle om sin mor som laget herlige rypemiddag. Hun hadde fått opplæring i Østvolds væreierhjem hvor fruen i huset lærte bort kokkekunster fra det franske kjøkkenet. Men når fattigtiden var over, ble det ikke mer rypejakt på Reidar. Også han ble preget av krigsopplevelsene.
Som så mange andre finnmarkinger ville Norberg-familien hjem etter krigen. I 1946 startet de med gjenreisningsarbeid. I 1950 flyttet familien inn i Værveien 112, selv om de kanskje helst ville hatt tomt på Hamneset. Men bildene fra heimen forteller om et lykkelig familieliv. Som så mange andre hadde Norberg-familien sauer på bås. Det var et slit å ro dem ut i Ytterstaurvika for å føre dem over til gressganger i Skittenfjorden og siden hjem til Mehamn. I kjelleren sto det hermetiserte koteletter og kjøttstykker på Norgesglass til vinterbruk.
Den militære verneplikten avtjente Reidar Norberg på Porsangermoen. Han ville ikke bære våpen, skyte noen. Derfor ble han tannlegeassistent. Det beskrev han som en meget fin tid.
Reidar Norberg fikk som følge av krigen bare tre års skolegang. Han reiste til Øytun Folkehøyskole i Havøysund hvor han var i to år. Skjenk, lampe og skap av fineste slag står ennå i hans hjem på Geilo. I godt voksen alder gikk han på yrkesskole i Hammerfest. Reidar var kjent som en praktisk og nevenyttig mann. Han påtok seg alt fra rørleggerarbeid til snekring.
Reidar møtte tidlig Janne-Karin Henriksen i Mehamn. I 1960 giftet de seg, og fikk de to sønnene Vidar og Knut-Einar i 1961 og 1964. Da han skulle gifte seg, godtok ikke myndighetene etternavnet Eliassen. Reidars far Norberg Eliassen var ikke adoptert av sin stefar og hadde ikke rett til å bære navnet Eliassen. Lensmannskontoret i Berlevåg sa de hadde rett til å velge mellom Norberg, Bekkedal og Pedersen, men myndighetene i Berlevåg anbefalte Norberg som Norberg Eliassen var kjent under. Reidars far skulle ifølge ryktene være av kongelig slekt fra Sverige.
Som nygift arbeidet Reidar på fiskebruk. Hovedarbeidsplassen for Reidar ble Trygve Nissen i Mehamn. Der var det mange oppgaver som ventet ham. Han var med på å bygge filetanlegget, arbeidet på frysa hvor den finskårede fileten ble presset, frosset, pakket og sendt. Av og til passet han maskiner, og det hendte at han måtte reparere når lukten fra ammoniakk fylte rommet. Det var også masse arbeide på det som ennå var datidens landhandel over disk. Nissen tilbød glass, gass, spiker, maling, fiskeredskaper og masse annet. Handelshuset hadde til og med en julenisse som satt på loftsvinduet, og juleutstillingen i Nissen-gården var spektakulær etter datidens forhold. Han tok imot varer, de trekantede melkepakkene og kjørte dem i esker ut til folk på fredags ettermiddag. Når han senere kom på byturer til Bergen, var det alltid innom utstyrsleverandørene Berstad og Wallendal som hadde levert varer til Mehamn.
Reidar bygget også sitt eget røykeri ovenfor hus og sjå. Hans mest solgte produkt på Nissen-butikken var nok røykafisk. Mange lakser ble sløyd, renset, tørket og røykt for folk. Ikke alle brydde seg om hode og ryggrad, så familien ble vant til utsøkte laksesupper. Det hendte også at det hang en skinke over baljen med bjørkesagflis fra Ishuset og den lokale kvasten av einer som han fant i fjellet. Lutfisken var en viktig hobby. Den tok han med seg til Geilo. I flere år bestilte han førsteklasses råskjæring fra Lofoten. Flere fikk glede av julelutfisken.
Det var behov for flere tjenester i Mehamn. Han kjøpte seg tiner, som han dro av sted for å tine frosne rør for mange hjem. Reidar fortalte med glede hvor glade folk var når han kom med tineren i mørketiden.
Men fisket på Austhavet har alltid vært forbundet med risiko, både rikdom og fattigdom. På midten av 1970-tallet var det ikke bare lyse utsikter for fiskeriene. Det var til og med tale om lønnsnedgang. Akkurat da kom det en forespørsel fra Reidars søster Helene og mannen Jostein Sandsmark på Geilo, om de ville passe huset mens de reiste til et u-hjelpsprosjekt i Afrika. Familien holdt familieråd, og alle var enige om å prøve et par år. Den lille røde «Kadetten» ble lastet opp og kursen satt mot Geilo.
Geilo var på midten av 1970-tallet et bondesamfunn med melkeramper langs veien og støl på fjellet, men også økende turisme, skiheis og slalåmbakker. Reidar fikk arbeide hos møbelhandler Kirkeng. Møbler ble kjørt ut til et samfunn i rask ekspansjon og overgang fra primærnæring til turistindustri. Senere fikk han arbeid på Fossgård Auto, et av Geilos bilverksteder. Som karosserioppretter fikk han virkelig benytte sine anlegg, men istedenfor trevirke var det metall og lakkering. Men billakkering hadde sin pris på den tiden. Kjemikalier av mange slag skapte løsemiddelskader som ble merkbare i alderdommen.
Det ble også en visitt inn i Posten, som postombærer Hol kommune. Reidar likte også å snakke med mennesker når han delte ut posten. Nevenyttig og praktisk som han var, kunne han nok hjelpe folk med både den ene og det andre, alt fra en vennlig samtale til et praktisk tak. Han trivdes godt i denne vikartjenesten og hadde nok fortsatt om det var mulig.
Blomster var en av Reidars hobbyer. I Mehamn var det alltid lyseblå og lyserøde svibler til jul. I hagen var det fontene og små busker som ikke vokste like godt på 1960- og 1970-tallet som nå. Han hadde en forkjærlighet for fargerike georginer. De vokste seg ekstra store på grunn av alt lyset i midnattssolens land. Når høsten kom, satte han belysning over dem, og i høstmørket skinte de i mange farger. Folk kom for å se på blomsterprakten. Når høstkulden meldte seg, tok han plastbøttene inn for natten og satte dem ut på dagstid. På Geilo anla han hage, plantet både gran og furu, nøt sitt rognebærtre, klippet gresset i hagen og så til rabarbraen. Den hadde en lang vei fra mors fødested i Burfjord til Mehamn og nå Geilo. Den lever ennå selv om den skranter i mangel på gjødsel.
Alt fra tidlig ungdom var det en fritidssyssel som opptok ham. Det var Mehamn-fjellene, særlig fra Vassdalen og vannene mot Gamvik-siden. Han bygde en fiskehytte. Den slepte Leif Karlstad helt til de satte seg fast et sted mellom Tvillingsvannene. Ikke bare for Reidar men også hans kamerater ble det et hjem på fjellvandringen. Hans beste fjellkammerater var vel Martin Langås, Emil Andreassen og Konrad Eidissen. De hadde mange turer og ferskt brød i sekken som mor Marie hadde bakt. Hytteboka er for familien et lite klenodium. Etter at Reidar giftet seg med Janne, ble det igjen turer til Steinheim. Pulk ble bygget og minstemann satt i den, vinterstid.
Reidar var en mester med kasteboksen, en gammel fiskebollboks med innsatt håndtak, nylonsnøre og sluk. Når han svingte sluken og kastet, for den langt, langt ut. Store fangster fikk han også. Datidens ørreter kunne vel mest minne om stor torsk på et svarhvittbilde. Han likte også å gå med oter når ruskene slo etter flua og dro oterfjøla. Hans barn overtok også denne interessen med fjellivets adspredelser. Det var ikke så mange snøskutere på den tiden, men han har brukt spark helt opp til Smalvannet og kjørt Kadetten på skara snø utenfor veien ved Hjelpekorpshytta. Finnmark var et eldorado. Noe av dette eldorado fotograferte han. Den gang het kamerautstyret for vanlige folk Kodak instamatic. Med ektachrome ble det fine bilder. Reidar kløv opp i radiomasta i Mehamn og bilde for bilde satte han sammen av Mehamn. Han tok også kurs i bruk av mørkerom på Mehamn skole. Og det smittet over til hans sønner.
På Geilo fikk Reidar tilbud om å ta store grener fra skogshogsten til fyringsved. Det ble mange fine turer i skogen for å kappe fyringsved. Bønder spurte om han ville komme, for de ville gjerne ha ryddet skogen. Bærplukking var også en skattet fritidsaktivitet. Han øste opp bøtte etter bøtte med tyttebær, plukket blåbæra så rent at den ikke måtte renskes når han kom hjem. Fryseboksen ble fylt for vinteren. Litt multer kunne det nok også bli i Hallingdal, men aldri som i Finnmark. På veien mellom Kautokeino og Karasjok var det bare å bøye seg ned i myra. Et godt år trengte man knapt å flytte seg. Det var bær i overflod. Reidar streifet også etter bær på Mehamn-fjellene. De største rødorange multene kan best beskrives ved å si at de var som kongekroner i all sin prakt og fylde, men av dette fjellets gull var det ikke mange der ute ved kysten.
Reidar var interessert i samfunnsliv og politikk, både innenriks og utenriks. Han stilte en gang opp til kommunevalget i Gamvik på en fellesliste. Han hørte alltid dagsnytt på radioen til faste tider. I sin ungdom gikk han til hurtigruta hvor man fikk kjøpt kaffe og aviser. Hurtigruten hadde med seg noen dagers gamle Oslo-aviser, av dem var nok Aftenposten avisen med størst utsyn. Lokalt var det Finnmarken. Dem pakket han i flere år i store bunker og sendte til sin sønn i Israel. Misjonsblad som Finnmarkhilsen fra Indremisjonsselskapet beskrev han som solid. Bladet Karmel Israel-Nytt kom også til Værveien 112. Han fikk selv gleden av å besøke Israel flere ganger. I Jerusalem hadde han sin «stamkafe». Han reiste sammen med sin kone Janne rundt i landet fra nord til sør.
Åndelige sanger og spill på gitar, sitter og munnspill hadde en sentral plass i Norberg-familiens hjem. Både far Norberg og mor Marie var musikalske. Reidar hadde nok alltid troen i sitt hjerte. Men under et «cruise» med betelskipet Elieser var det en sykesøster som snakket om troen slik at den ble klargjort for ham.
I Mehamn var det mye kristen aktivitet. Det bar også Reidar og Jannes hjem preg av. Det var barneforening for Santalmisjonen. Men deltakerne der kunne like gjerne gå på dørene og selge juleheftet Samenes Venn. Indremisjonsforeningen gikk på omgang, og det var ganske mange som kom og fylte stuene i Mehamn. Bønnemøter var det også med alt fra kirkefolk, indremisjonsfolk, pinsevenner og frie venner på kne. Mange predikanter bodde også i hjemmet, når de hadde møter i Menighetssalen. En av predikantene som gjestet den unge familien, var også Theodor Trulssen, predikanten som folk ville drepe på grunn av hans taler og kall til omvendelse. Han ville også ha Reidar på bibelskole. På Geilo var det vitnemøter hver søndag på menighetshuset. Søndag var viktig for Reidar. Han la vekt at man ikke skulle være arbeidstrell og arbeide på søndagen.
Som årene gikk ble det slutt på bil- og bussturene til det kjære Finnmark med vennene, fjellene, fiskevann og bærplasser. Men når samtalen kom inn på gamle dager, gikk praten lett. Røttene ble aldri kuttet. Over 40 år på Geilo hadde ingen innvirkning på dialekten. Noen halling ble han ikke, selv om han trivdes i fjellbygda og sitt selvbyggede hjem.
Reidar syklet to–tre kilometer for å handle helt til han ble over 80 år. Han var sterk. En arbeidsmann med stor styrke. Førte sin snøfreser, fyrte i ovnen når han tidlig på morgenen kokte kaffe, smurte brødskive og leste i Bibelen og ba til sin Venn og Frelser Jesus Kristus. Til slutt ble synet for dårlig til å lese selv. Men gitaren brukte han, og han kunne tekst på evangeliske sanger og salmer.
Da Reidar trengte mer praktisk hjelp, ble Veslestugu på Geilotun hans siste hjem på jorden. Gitaren, munnspillene, den store verktøysamlingen, fiskeutstyret og en velholdt Opel Kadett 1964-modell ble igjen i Hellemoveien. For ham ble det med lengselen om å vende hjem.
De som kjente Reidar godt, så at hans Frelser og Venn Jesus Kristus kom med ham til gamleheimen. Reidar påkalte stadig Hans navn. Når sangen om Jesus tonte, kunne han skinne opp. Han husket teksten bedre enn de unge. Når Ånden kom over ham, og han ba til Gud, var det knapt noen som kunne merke at han var glemsk.
Hans kone gjennom 58 år, Janne-Karin, holdt ham i hånden like over midnatt til den 21. oktober 2018. Så slapp han taket og Reidar lukket øynene. På den andre siden grep Jesus hans hånd, og han var hjemme hos Jesus for tid og evighet. Hjemreisen var over.
Reidar Vilhelm Norberg erfarte gjennom livet at kristentroen holder. Han sa at han hadde hatt et godt liv!
Hans sangstrofe er blitt til virkelighet i hans liv:
«For tenk når skyen brister og Han kommer, kommer for å hente meg. Når lyset fra Hans åsyn flommer, løftes vi fra tornfull vei.»
«La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er.»
Fred over Reidar Villhelm Norbergs minne.
Vidar Norberg
«Hvor salig er den som når alt svinner hen –
har Jesus og Himlen igjen»