Av Vidar Norberg og Heljä Norberg (foto)
Per Kørner (82) i Strandebarm døde den 27. september 2018 av kreft. Han var kjent for sin uredde kamp mot fosterdrapet.
Sammen med Børre Knudsen og Ludvig Nessa var Kørner en av Norges største forsvarere av barnet i mors liv. Det kostet ham også stillingen som prest i Den norske kirke.
Per Kørner hadde et varmt hjerte for Israel. Han kjente Karmels grunnlegger Per Faye-Hansen, deltok som volontør i Israels forsvar gjennom Sar-El. I 2012 var han på en stor rundreise i Israel med Karmel.
Kørner arbeidet også i Norges Samemisjon. Han hadde hytte i Karasjok og kjente vidda. Kørners far ble hemmelig ordinert til prest av biskop Wollert Krohn-Hansen og sendt til Sørøya i Finnmark høsten 1944.
Til minne om kristenlederen Per Kørner trykkes her et intervju som ble laget under Kørners reise i Israel i desember 2012.
«Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds Ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro.»
(Hebr. 13,7)
Nyttårsintervjuet med Per Kørner på besøk i Israel i 2012
–Jeg ønsker at Israel får fred i hele sitt land og slipper terrorangrep fra sine fiender rundt omkring, særlig fra Hamas, sier prost Per Kørner i et nyttårsintervju med Karmel.
Kørner kom med enda et nyttårsønske for Norge ved inngangen til år 2013.
–Jeg ønsker at Norges lederskap og politikere må ta lærdom av lederne i Israel og bruke Guds Ord i ledelsen av landet. Dette er blitt totalt fraværende i Norge. Gud regnes ikke med, ikke en gang i kirken, til stor ulykke for land og folk som mister velsignelsen. De tror at de selv kan styre uten Herrens veiledning.
Kørner påpeker at det politiske lederskap i Norge bare vil takke seg selv for at man har det så godt i Norge, og han sier at Guds navn nevnes ikke til tross for all velferd.
–Jeg synes det er godt å oppleve at statsminister Benjamin Netanyahu er så frimodig, åpner Bibelen og ser at Gud har noe å gjøre med hans ledelse av landet, sier Kørner.
Netanyahus interesse for Bibelen er kjent både fra presse, radio, fjernsyn og såkalte sosiale internettkanaler. Det var Netanyahu som etter 32 år dro i gang Den internasjonale bibelkonkurransen for voksne. Videre har han startet opp igjen en bibelstudiesirkel ved statsministerens residens i Jerusalem.
Hilsen fra Forsvaret
I tre uker var Kørner volontør for Sar-El på en av Det israelske forsvarets baser i lavlandet. Der satte de sammen utstyr som skal brukes av Israels soldater.
Kørner forteller fra sin reise at det har vært en fint å være volontør i Israels forsvar, selv om forholdene i brakkene er enkle.
Da volontørsoldatene presenterte seg for hverandre, fortalte Kørner at han var prest og fikk applaus. Det er vel kanskje ikke helt vanlig at prester inntar Forsvarets brakker, og kanskje ikke prester fra Norge.
–Forsvaret viser stor omsorg for oss. De er tålmodige og lærer oss opp i det tekniske arbeidet, så det er sikkert en del bry med oss, sier Kørner som er svært fornøyd med forsvarstjenesten og pilegrimsreisen i Eretz Israel.
Det er én million russiske immigranter i Israel. Under besøket kom en av deres fjernsynsstasjoner for å fortelle historien om volontører fra mange land som deltar i Forsvaret. Også Kørner fortalte sin norske historie på russisk fjernsyn.
I helgene reiste Kørner på pilegrimsferd i Jesu fotspor til hedningenes Galilea, Jesu fødested Betlehem og den evige stad Jerusalem.
I Mesterens fotspor
Fredag morgen den 30. november 2012 kjører drosjebilen gjennom Jerusalems trafikkerte gater opp til et av verdens best kjente fjell, Oljeberget. Bak seg har Per Kørner himmelfartskirkene hvor Jesus ifølge tradisjonen for opp til himmelen. Foran seg ser Kørner Tempelplassen og den voksende israelske hovedstaden. Og på selve Oljeberget skal Kongen, Messias, komme tilbake. Bibelen blir slått opp og lest:
«På den dag skal Hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst. Og Oljeberget skal revne tvert over mot øst og vest, så det blir en stor dal…» (Sak. 14,4).
Fra Oljeberget går ferden nedover berget, raskt innom Dominus Flevit-kirken hvor Jesus ifølge tradisjonen gråt over Jerusalem som om ikke lang tid skulle bli ødelagt. På norsk stiger sangen opp fra kirkeskipet, «Navnet Jesus blekner aldri». Litt lenger nede i bakken går Kørner innom Getsemanehagen, med oliventrær som kanskje har røtter som går 1500 år tilbake i tiden. Ingen vet hva de har sett og hørt. Det var ifølge tradisjonen i dette området at Jesus kjempet sin kamp før korsfestelsen, så sterk var kampen at Han svettet blod.
Spaserturen går videre gjennom deler av Via Dolorosa, Jesu lidelsesvei. Per Kørner ser arabernes suvenirer, kjenner duften av røkelse i mange varianter som kan sette en pilegrims tanker i sving. Var det kanskje slik det duftet da de vise menn fra Østen fulgte stjernen og kom til Jesusbarnet i krybben:
«Og de gikk inn i huset og så barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilbad det, og opplot sine gjemmer og bar frem gaver til det: gull, røkelse og myrra.»
De trange smugene er nesten tomme for folk. De arabiske muslimene har gått til fredagsbønnen, kanskje på Tempelplassen. Men Kørner er på vei mot Vestmuren, jødenes helligste sted. Han trenger ingen kipa, for skyggeluen sitter på. Muren blir betraktet og den gamle buegangen innenfor hvor jødiske menn lesersine bønnebøker mens munnen beveger seg tilsynelatende i en uavlatelig bønn til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Kørner går til bokhyllen for å finne en bibel, men må nøye seg med en bønnebok. Han konstaterer at det nok er mye kunnskap i denne forsamling.
Presten fra de fjerne kyster, Hardangerfjorden, står i en trappeavsats på vei opp mot Gamlebyen vendt mot al-Aqsa-moskeen, Vestmuren og Klippedomen med gullkuppel på Moria berg. Det var der Salomos tempel en gang sto. Salomon visste nok at det kom til å stå fremmede fra fjerne strøk vendt mot dette sted. 1. Kongebok 8, 41-31 bekrefter det:
«Kan hende det også kommer en fremmed, en som ikke er av ditt folk Israel, men kommer fra et fjernt land for ditt navns skyld – for de vil få høre om ditt store navn og om din sterke hånd og om din utrakte arm – når han så kommer og ber, vendt mot dette hus, så vil du høre det i himmelen, der hvor du bor, og gjøre alt som den fremmede roper til deg om, så alle jordens folk må lære å kjenne ditt navn og frykte deg likesom ditt folk Israel, og forstå at det er ditt navn som nevnes over dette hus som jeg har bygd.»
Det er fredag ettermiddag og sabbaten starter snart. Man rekker så vidt litt kaffe og latkes, jiddiske potetkaker, før Hurva-synagogen med dens rike historie passeres nær gamle stener hvor kanskje Paulus’ lærer Gamaliel har gått. Barna leker i de gamle gatene i Gamlebyen og vitner om Guds troverdige Ord: «…Og torgene i byen skal være fulle av gutter og jenter, som leker på torgene.» (Sak. 8, 5). Kørner kan selv se det, før han følger med ut Jaffaporten gjennom den moderne handlegaten Mamilla og til kveldsbønn i Den store synagoge og sabbatsmåltid på Sion.
På sabbatsdagen den 15. desember 2012 råder helgefreden i den vestlige delen av Jerusalem. Jødiske kvinner og menn har tatt på seg helgeklær, guttene leker i mørke bukser og jentene i fargerike skjørt. For mange venter en tre timers gudstjeneste i synagogen før en ny sabbatslunsj. Også messianske jøder i Jerusalem begir seg til gudstjenester rundt om i Den hellige stad, lørdag formiddag.
På vei mot de hellige steder i den østlige delen av Jerusalem tiltar trafikken, både av biler og gående. Klærne blir mer hverdagslige når man går over i en annen sone av byen. På busstasjonen ved Jesu gravsted er det knapt noen som vet at det er sabbat. For araberne er det ørk og de handler.
Gravhagen eller Gordons Golgata er åpen. Det er som å gå inn i en stille oase. Hit kommer protestanter, men også noen fra de gamle kirker. Her finner man et hodeskallested, en hage og en tom grav slik Bibelen beskriver stedet for Jesu død og oppstandelse:
«Men på det sted hvor Jesus blev korsfestet, var det en have, og i haven en ny grav som aldri nogen var blitt lagt i.» (Joh. 19,41).
Det var på Moria berg at Gud ba Abraham ofre sin sønn Isak (1. Mos 22, 2). På Moria berg lå Templet hvor det ble ofret dyr til Herren. Det var kanskje nettopp på det samme fjellet at Guds Sønn ble ofret som det endelige offer for all synd.
En gang gikk Moria berg til enden av Gravhagen. Siden ble enden av Moria berg delt i to av et steinbrudd. På Jesu tid gikk veien fra Damaskusporten, gjennom steinbruddet og ned til Jeriko og Samaria. Ifølge tradisjonen pleide den romerske herskermakt å korsfeste folk langs veien til skrekk og advarsel. Enkelte mener at Jesus kan ha blitt hengt opp godt synlig på Golgata som faktisk ligner en hodeskalle ved Gravhagen. Det er virkelig en hage for der finner man en av de virkelige store sisternene. På Jesu tid var det en nødvendighet å samle vann i sisterner dersom man skulle ha en hage. I hagen er det også en vinpresse. Men selve høydepunktet er den tomme graven og ved siden av en sprekk etter et jordskjelv. Det var jordskjelv da Jesus døde på korset. Undrende kan man spørre om denne jordskjelvsprekk stammer fra tiden da Templets forheng revnet. Fremmede folk synger salmer på spansk. En norsk salme lyder også i Gravhagen. Hvite, fargede og en gruppe jøder er innom for å se.
–Underlig å stå inne i Jesu grav og se stedet der Han ble lagt! Alt tyder på at det rette stedet er Gordons Golgata, med gravhagen like ved, skrev Per Kørner i sitt årlige julebrev til slekt og venner.
I det Per Kørner går ut av Gravhagen og ned mot Damaskusporten, er freden over. Det syder i handlegatene, og det føles som om man knapt kommer frem langs Via Dolorosa, Jesu lidelsesvei. I enden ligger «Gravkirken». St. Helena fant stedet, og de gamle kirkene hevder at dette er stedet. Der er det en fjellknaus med store glansbilder blant annet av Maria, dels dekket med sølv. Eimen av røkelse ligger i gangene, og køen er så lang at Per Kørner aldri kommer ned i det som andre mener kan ha vært Jesu grav.
Hedningenes Galilea
Solen har gått ned og mørket lagt seg over hedningenes Galilea når bilen svinger av fra hovedveien mot Poriya, en landsby overfor Tiberias og Genesaretsjøen som jødene kaller Kinneret. Det er ikke lett å finne overnattingsstedet Poriya vandrerhjem. For det ligger midt i ødemarken. Bare en smal, men asfaltert vei fører dit. Jernporten er stengt når Per Kørner kommer dit sammen med Karmel, men porten åpnes. Det er ingen andre gjester, og det norske følget får to hytter. De er bygget av tre og panelt med tre innvendig, som en luksuriøs norsk hytte, men resten av vandrerhjemmet er ordnet til sabbatfest neste dag så det er kanskje like greit å plassere gjestene i luksushyttene, men for samme pris som i et herberge.
Utsikten fra hytta, høyt oppe i det øde fjellet, kan gi fornemmelser om at slik må Jesus og Hans disipler ha følt det når de trakk seg tilbake. Nede ligger den store Harpesjøen, eller søndagsskolesjøen som den er blitt kalt i mange norske søndagsskoler. På Jesu tid var det nok ingen lys å se, men i dag funkler det fra bosetningene i Galilea og på Golan. Tiberias lyser opp etter fjellsiden, men den er for langt borte til at man hører byens larm. I fjellsiden høres et eller annet dyr. Kan det være et rovdyr eller en storfugl som ennå ikke har lagt seg til ro eller er gått ut av sitt hi eller rede for å jakte nattestid.
I Østen stiger solen opp med sin skjønne lys og prakt over Genesaretsjøen. Det er et ubeskrivelig skue, ikke minst når man vet at i disse egner vandret Jesus og Hans disipler. Rundt denne sjøen hadde Guds enbårne Sønn sin forberedende tjeneste.
På denne årstiden, ved den jødiske hanukka-festen og den kristne julefesten, er gresset i de bratte fjellsidene grønt etter regnet. Både en okse og hest med føll beiter i det saftige gresset. Kanskje er det geiter i fjellandet som har bidratt til den herlige orientalske osten på frokostbordet.
Bilen følger den smale nedoverbakken i ubebygde våte og grønne fjellenger. Vakrere kan det knapt bli. Man svinger nordover og stanser i Tiberias for å se den historiske, bibelfilmen på Galilee Experience, en bok- og suvenirhandel. På klingende sunnmørsk og østlandsk legger filmkommentatorne ut om hele bibelhistorien i området.
Snart når vannet i Tiberias opp til steinkaien, hvor tusenvis av turister har sine spaserturer i håp om å nærme seg Jesu fotspor. De er i alle fall i Kapernaum, den gamle tollerbyen langs den gamle riksveien Via Maris, fra Damaskus til Middelhavet. Det var her i Kefar Nahum (Nahums landsby) at Jesus hadde sitt virke. Matteus 9,1 sier at det var Jesu egen by. De lærde sier at under synagogen i Kapernaum sto det en gammel synagoge, hvor Guds Sønn med all sannsynlighet har vært. Ikke langt unna ligger et sted som angivelig skal være huset til Peters febersyke mor som Han helbredet.
Per Kørner ser på synagogen, gamle korintiske søyler og konstaterer at de gamle byggmestrene var flinke. Veggene er rette søylene vakre. Han stanser opp og lytter til sangen fra kirken over huset til Peters mor. Lovsangen lyder et sted mellom de gamle byer som en gang ble forbannet av Jesus og siden har ligget der øde.
«Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida. Dersom de mektige gjerninger som er gjort i dere, var blitt gjort i Tyrus og Sidon, da hadde de for lenge siden omvendt seg og kledd seg i sekk og aske. Det sier jeg dere: Tyrus og Sidon skal få det tåligere enn dere på dommens dag! Og du Kapernaum, som er blitt opphøyet like til himmelen! Like til dødsriket skal du bli nedstøtt. For dersom de kraftige gjerninger som er gjort i deg, var gjort i Sodoma, da var den blitt stående til denne dag.» (Matt. 11, 21-23).
På en høyde ligger Saligprisningens berg med utsikt over Kapernaum, Tabgha og hele Genesaretsjøen. Man ser langt, og kanskje hører man langt også i disse egner. For ifølge kirkens tradisjon var det her Jesus holdt sin bergpreken til folket. Den leses den dag i dag, i Matteus 5-7. Den er lest av både kommunist og kapitalist og trykket til sitt hjerte av utallige kristne opp gjennom tiden.
«Derfor – hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann som bygde huset sitt på fjellgrunn. Og regnet skylte ned, og flommen kom, og vindene blåste og kastet seg mot dette huset. Men det falt ikke, for det var grunnlagt på fjell. Men den som hører disse mine ord og ikke gjør etter dem, han blir lik en uforstandig mann, som bygde huset sitt på sand. Og regnet skylte ned og flommen kom, og vindene blåste og kastet seg mot dette huset. Og det falt, og fallet var stort.» (Matt. 7, 24-27).
Genesaretsjøen har alltid hatt en dragning på kristne mennesker, kanskje en indre for de fleste, men også en ytre dragning for mange. Ikke langt fra det berømte Kapernaum ligger Tabgha som den kalles på arabisk og er en oversettelse av det greske ordet Heptapegon (de sju kilder).
Her i området ligger også en vakker kirke som kalles Peters Primat-kirke eller Peters overhøyhets kirke. Ifølge tradisjonen var det her Jesus etter sin død og oppstandelse åpenbarte seg for disiplene og ba dem kaste garnet ut på høyre side, og de fikk så mye fisk at de ikke maktet å dra det opp i båten. Jesus selv bød på brød og fisk til frokost, slik det står skrevet i Johannes 21.
Her kjenner presten fra Hardangerfjorden på vannet i Genesaretsjøen. Ved stranden griper Kørner Bibelen og leser om det som skjedde i disse bibelske landskaper.
–Det var en stor opplevelse å se Galilea. Det var mye vakrere enn jeg hadde tenkt. De bibelske stedene var utrolig flotte opplevelser. Her er sjøen hvor Jesus stilte stormen, strendene hvor Herren mettet 5000 mennesker, stedet hvor Han talte til folket, og Kapernaum. Det hele er en utrolig opplevelse. Det blir noe helt annet å forkynne når man har sett disse stedene.
Kørner ser også Jordanelven på nært hold. Veien tilbake til Jerusalem slynger seg nedover Jordandalen.
–Jeg hadde ikke forestilt meg at det var så fruktbart, særlig i den øvre delen, sier Kørner som også er vant til bananplantasjer fra Sør-Afrika.
Langt bak ligger nå Jarmuk-dalens «trollstige», en klatrende svingete vei opp til Golan, og Kørner kommer på at det var der Basans kyr gikk. Solen er på hell, og det kjøres på for å rekke sabbaten i Jerusalem.
–Vil du anbefale predikanter å reise til Israel?
–Ja, de bør reise. Jeg tror det vil påvirke forkynnelsen. Det er noe spesielt å oppleve Jerusalem og landet for øvrig, sier Kørner.
–Gud åpenbarte seg i skjæringspunktet for Afrika, Asia og Europa, og det skjedde på jordens navle slik at nyheten kunne nå ut til hele verden. Vi kan stedfeste det og tidfeste det til keiser Augustus’ tid, sa Kørner da han sto i på hyrdemarkene i Beit Sahur i Betlehem.
Like nedenfor hyrdemarkene gikk en hyrde med sine sauer.
–Fint å se sauene. Det minner nok om gammel tid, sa Kørner.
–Det var underlig å oppleve pyntingen av et kjempestort juletre i PLO-styrte Betlehem og høre «Glade Jul» tone fra en av butikkene i de gamle gatene. Her lever de i midtpunktet, der Gud lot det store underet skje, men de høye bønneropene fra minaretene overdøver frelsens budskap. Dagen skal komme da jøder og hedninger skal se opp til Ham som vi alle har gjennomstunget. Messias-forventningene er stor i Israel, og særlig i Jerusalem i vår tid, blant de ortodokse jøder, skrev Kørner i sitt julebrev etter reisen.
Prest og lærer
Per Kørner (76) har besøkt jordens fjerne kyster før han kom til verdens midtpunkt Sion, 76 år gammel. Fra 1959 til 1965 gikk han på Misjonsskolen/Menighetsfakultetet. Siden reiste familien til Sør-Afrika hvor han var lærer på presteskolen «Lutheran Theological College» i Umpumulo i Natal, 12 mil nord for Durban. I 1978 kom familien hjem, og Kørner begynte som forkynner i Det Norske Misjonsselskap. Det er ikke alltid like lett for en familiemann å være på reisefot hele tiden, så i 1981 ble Kørner sogneprest i Strandebarm i Hordaland.
For de fleste som husker nyhetsbildet fra 1980- og 1990-tallet, er Per Kørner kjent for sin kamp mot fosterdrapsloven eller kampen mot selvbestemt abort. Han sto sammen med Børre Knudsen og Ludvig Nessa i det som etter hvert ble Strandebarm prosti, et fellesskap av prester som kjempet mot fosterdrapsloven.
–Høsten 1983 ble Børre Knudsen av Høyesterett fradømt sin prestestiling i Balsfjord. Da sa jeg fra meg lønn og vigselsrett samtidig som jeg returnerte statsposten. Det var en del lokal motstand mot meg, og politikerne forlangte at jeg skulle gjøre hele «jobben». De så ingen verdi i å kjempe mot fosterdrapet, sier Kørner som imidlertid fant sterk forståelse blant eldre mennesker som forsto hvor viktig kampen mot fosterdrapet er.
–Daværende biskop Thor With i Bergen holdt sin hånd over meg. Da politikere tok saken opp i 1985 med krav om at jeg måtte avsettes, kom With på visitas og sa at han ikke så noen problemer i at jeg fortsatte og de få vigslene i Strandebarm var det andre som kunne utføre.
Per Lønning trakk seg som biskop i Borg i protest mot fosterdrapsloven, men da han i 1987 ble utnevnt til biskop i Hordaland, sa Kørner at han ikke hadde tillit til Lønning som tilsynsmann.
–Lønning sendte brev til departementet og sa at jeg måtte avsettes. Som embetsmann ble jeg innkalt til samtale med kirkeminister Kirsti Kolle Grøndahl og ekspedisjonssjef Ole Herman Fisknes.
Den påfølgende rettssaken i Hardanger Herredsrett tapte jeg selvfølgelig. Jeg tapte i Gulating lagmannsrett, og Høyesterett avviste anken fordi de mente at det var en blåkopi av saken mot Børre Knudsen. Våren 1991 var saken endelig avgjort.
Det ble en underlig avskjedsgudstjeneste i Strandebarm.
–En eldre mann var bekymret for hvor han heretter skulle gå til gudstjeneste. Han kom også til avskjedsgudstjenesten med sin svigerdatter. Han deltok i alt, inklusive nattverden. Da kirkeklokken slo tre ganger tre slag, segnet han død om.
Dette var noe av det underligste Kørner hadde opplevd. Mannen som var så bekymret for hvor han skulle delta i gudstjenesten, var tatt hjem av Gud.
–Herren er en levende Gud som har omsorg og ser hva som skjer med sine barn, sier Kørner som måtte ut av prestegården.
Til gjengjeld fikk han kjøpt en gammel lensmannsgård i dårlig forfatning, og familien trengte penger. Da ringte rektor fra ungdomsskolen i Jondal, og de tilbød lærervikariat. Siden ble det tips om at Hauso i Ullensvang trengte lærer, og der ble Kørner i to og et halvt år før ferden gikk til fem år som kretssekretær i Samemisjonen og siden arbeid som lærer hos Voksenopplæringen i samfunnsfag for innvandrere i Kvam.
Skjebnefellesskapet sprakk
–Hvorfor engasjerte du deg i kampen mot fosterdrapet?
–Jeg var inspirert av Børre Knudsen. Endelig var det en som ville stå opp mot at statsstyret dreper barn i mors liv på bestilling. Dessuten hadde jeg mistillit til det statlige kirkestyret som forholdt seg passivt.
–Flere prester i Bergen møttes, og vi dannet et skjebnefellesskap. Rundt hundre prester var enige om at rører myndighetene Børre Knudsen, så går også vi. Slik lød koret fra nord til sør. Så ble Knudsen dømt, og det ble stille. Det syntes jeg var veldig trist, men jeg var bestemt på å gå. Om ingen andre ville være med, så ville jeg stå alene, minnes Kørner.
Han sier rett ut at det var et forferdelig svik mot Børre Knudsen og barnet i mors liv. Han ville gjøre som prestene under krigen, legge ned sin statlige del av embete mot uretten som ble begått.
Det har neppe vært helt enkelt for Kørner å stille seg i fremste rekke i kampen for det ufødte liv – mot selve fosterdrapet på norske sykehus.
–Mange steder ble bedehus og forsamlingshus stengt for oss. Til å begynne med var det bare i Gravdal i Strandebarm at bedehuset var åpent for oss. Siden åpnet Børsheim opp bedehuset, men et av Indremisjonsforbundets bedehus i Strandebarm er fortsatt stengt, sier Kørner.
Han understreker imidlertid at Forbundsledelsen sa at de ikke stenger bedehusene for Kørner, men det er lokale styrer som tar avgjørelsen.
Ikke var det lett i Bergen heller. Santalgården ble stengt for Kørner etter den første gudstjenesten. Men i Oslo Sjømannskirke, som eies av Den indre Sjømannsmisjon, åpnet den gamle misjonskollegaen, bestyrer Sverre Hansen, kirken for Kørner.
Prestene som ved dom ble kastet ut av Den norske kirke dannet skjebnefellesskapet Strandebarm prosti. I dag er dette blitt til Den norske kirke i eksil. De har fire prester, Ludvig Nessa, Einar Bryn, Finn Indrebø og Per Kørner. De holder sine gudstjenester i Fredrikstad, Oslo, Tønsberg, Skien, Kristiansand, Strandebarm og Bergen. Tidligere generalsekretær i Den indre Sjømannsmisjon, Axel Remme, har fått fullmakt til å holde gudstjenester på Sødal bedehus i Kristiansand.
Det var før Kørners besøk til Israel samtaler om en norsk gudstjeneste i Sjømannskirken i Ashdod, men kirkerommet er ikke ferdig restaurert. Karmel-Instituttet er ikke helt ukjent for Kørner. Under et stevne på Frekhaug ble Karmels grunnlegger Per Faye-Hansen syk, og Kørner besøkte ham på sykehuset. Faye-Hansen antydet at han var ønsket som sjømannsprest.
Selvbestemt abort & fosterdrap
–Hvorfor er fosterdrap en urett?
–Mennesket er skapt i Guds bilde, til samfunn med Ham. Guds Ord taler så klart om menneskeverdet, sier Kørner og siterer Salme 139, 16:
«Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet.»
–Det sjette budet sier «Du skal ikke slå i hjel», kort og greit. Det er ikke stort mer å si, fastslår Per Kørner.
–Men her dreper vi i titusentall de minste og forsvarsløse menneskebarn. Det er en himmelropende synd. Professor Egil Wyller kalte det «et avsindig barbari». Stortingsmann Georg Apenes fra Høyre sa i Stortinget at «etter at vi har fått denne loven, er vi alle kassable».
Kørner sier at et ørnerede blir bedre ivaretatt enn barnet i mors liv. Han påpeker at den som skyter en ulv uten tillatelse, havner i fengsel.
–Men barnet i mors liv er fritt vilt. Det norske folk er i dyp nød på grunn av denne store synd. Karstein Isachsen sier i sin seneste bok at det er ikke noe som provoserer Gud mer enn fosterdrap. Men kirken tier, alle tier og følger med på ferden. Ingen vil være med på å berge barnet. Det er bare noen «tullinger» som stiller opp på torget i Bergen og Oslo for barnet i mors liv.
Kørner forteller om en episode fra en demonstrasjon mot abort på Egertorget i Oslo. Da gikk presten Einar Bryn bort for å snakke med en av «tilskuerne» som viste seg å være en tidligere gynekolog.
–Jeg holdt på med dette, men har sluttet. Det er noe svineri. Fortsett med det dere gjør, sa mannen som ventet på kona i butikken.
Kørner sier at en del forstår alvoret, men det er vanskelig å få dem med. Så siterer Per Kørner litt fritt sin navnebror Peer Gynt: «Tenke det, ville det, ønske det, men gjøre det. Nei, aldri».
–Er kampen mot fosterdrapet død?
–Nærmest det. Men vi blir ikke ferdig med den heller. Fosterdrapet er et åpent sår i samfunnet. Om det er så lett å fjerne et barn, så blir man ikke ferdig med dette.
–Det var mange som hevdet at Knudsen, Nessa og Kørner brukte for sterke virkemidler i kampen mot abort, og at dere dermed skadet kampen. Har disse ført kampen videre etter dere?
–Virkeligheten var så mye verre enn våre virkemidler. Virkeligheten var verre enn noen dukker med ketchup. I virkeligheten ble små barn plukket i filler og kastet som søppel, sier Kørner.
–Jeg har selv fire barn, ni – snart ti – herlige barnebarn med strålende øyne. Jeg får lyst til å grine når barn kastes i forbrenningsovner sammen med avkappede lemmer. Barna stråler som stjerner og tindrer som Guds faderøye mot oss.
–Var det noen som overtok kampen?
–Det er ikke mye vi har hørt til dem. Menneskeverd mener de har overtatt. De arbeider ikke for en ny lov, men for en reduksjon av aborttallene. Det duger ikke, sier Kørner.
Et kall i livet
Per Kørner var misjonær i Sør-Afrika og han hadde misjonærkall.
–Er du glad for at du gikk inn i kampen mot fosterdrapet?
–Jeg har aldri angret på det. Jeg fikk min stadfestelse fra Herren på at dette var riktig. Kona Sonja Elise og barna har tatt det enestående bra. Hun tok ikke minst masse telefoner da jeg sto i mediestormen med journalister som kom og gikk.
Kanskje har Per Kørner fått trening til oppgaven fra sitt hjem, arvet og videreført tradisjonen for kamp mot uretten. Hans mor Kathrine sørget for at det ble pakket ryggsekker og sendte dem til vinterkrigen i Finland.
–Min far Axel var rektor ved en skole i Sørkedalen. Min mor var glad for at vi kunne flytte inn i et godt nytt hus. Så kom krigen. Da var det slutt. Far nektet å undertegne på «Lærersambandet» om samarbeid med nazistene. Dermed sto far uten arbeid. Han fikk forefallende arbeid hos den store skogseieren Løvenskiold i Oslo. Vi bodde på stue og kjøkken på en gård. Det var litt av en overgang.
–Siden ble far forfremmet til proviantforvalter og kjørte ut maten til tømmerhuggerne i skogen. Kørner har et godt minne fra den gang.
–En dag kom far hjem med en sekk byggmel. Vi sto rundt den og luktet på melet. Da fikk vi spise oss mett i lange tider. Ellers gikk det mest på poteter.
Mange prester la ned sin statlige tjeneste i protest mot nazistyret. I 1944 var det et kirkelig møte på Helgøya ved Mjøsa. Da ble Per Kørners far hemmelig ordinert til prest av biskop Wollert Krohn-Hansen og sendt til Sørøya i Finnmark høsten 1944. Da tyskerne brente alt, ble folket evakuert. Ferden gikk med skøyte fra Hasvik til Trondheim og Lena folkehøyskole hvor familien ble gjenforent og var til krigen var over sammen med evakuerte samiske familier.
–Far la ned embetet under krigen. Det var noe lignende Børre Knudsen og jeg selv gjorde, sier Kørner.
Israels rett
Så dreier samtalen inn på dette tema som egentlig bringer Kørner til verdens midtpunkt, den evige stad Jerusalem.
–Vi kan ikke bare sitte hjemme og se på fjernsyn. Israel har rett til å forsvare seg. Jeg vil vise det i handling. Derfor reiste jeg hit og tjeneste i Sar-El og Israels forsvar. Ord og handling må gå hand i hand, sier Kørner som er tidligere kavalerioffiser.
Han minner om Jesus, som til den lamme mannen sa dine synder er deg forlatt, men for at den lamme skulle forstå, sa Jesus «stå opp, ta din seng og gå hjem».
–Våre ord må ikke bli tomme ord. Det må være ord og handling så verden forstår at vi mener noe med vår kristendom. Vi må med våre liv vise at ordene betyr noe for oss.
Per Kørner har vært ved de fjerne kyster, som da familien reiste forbi Cape Town til lærergjerningen i Sør-Afrika. Han har som kretssekretær i Samemisjonen vært ved de nordligste kyster i Finnmarken og inne i Russland. I sør var Sydpolen neste stopp. I nord var Nordpolen neste stopp. I Karasjok har han en liten hytte som forankring. Men etter 76 år kom turen til Jerusalem. Nå er drømmen om Israel endelig blitt oppfylt. Han så de steder som Mesteren selv gikk – denne Guds Sønn som han så gjerne vil tjene med ord, men også i handling, praktisk handling også for Israel i Israels forsvar.
–Jeg vil takke for frelsen som kommer fra jødene, sier prost Per Kørner i Den norske kirke i eksil.
