BAKGRUNN:
Av Vidar Norberg
(Israel – yom kippur 2018): Det sivile nyttåret i jødedommen starter den første dag i den sjuende måneden, som kalles tishri. Nyttårshøytiden kalles for rosh hashana som betyr årets hode. I den norske Bibelen kalles det for basunklangens høytid.
Mens Vesten har solkalender, har Israel månekalender. Når nymånen tennes i tishri (september eller oktober), vet jødene at nå er det rosh hashana. I gamle dager var det slik at det kom vitner inn til Jerusalem og fortalte at de hadde sett nymånen. Man kunne jo aldri være helt sikker, men for å være sikker feiret man nyttår i to dager, istedenfor i en dag som Bibelen krever av jødefolket:
«Og Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si: I den sjuende måneden, på den første dag i måneden, skal dere holde hviledag med basunklang til påminnelse og en hellig hviledag. Da skal dere ikke gjøre deres vanlige arbeid, og dere skal ofre ildoffer til Herren». (3. Mos. 23, 23–25, 4. Mos. 29, 1)
Det jødiske nyttåret er en tid for anger og bot. Tradisjonen sier at på denne dag slår Gud opp i de levendes bok. Mange anser det som tre bøker. Den første er for dem som har flere gode enn onde gjerninger og etter jødisk tanke er rettferdig (tzadik). De skal få leve i det nye året. Den andre boken er for dem som er «middels bra», men må gjøre bot. Den tredje boken er for dem som er virkelig onde. Når Gud nå ifølge tradisjonen ser gjennom bøkene, bestemmes en rekke saker. Hvem skal få leve i det neste år, og hvem skal dø eller må igjennom andre prøvelser.
Det jødiske nyttåret er en alvorlig ransakelsens tid. Derfor blåser man alarm med et bøyd bukkehorn. Det skal vekke mennesket opp til anger og oppgjør både med Gud og mennesker. Mange går til synagogene. Der blåses bukkehornstøtene i raskt rekkefølge, på det meste opp til 101 støt. Tradisjonen sier også at lyden av shofar når helt opp til Gud.
Ofte har religiøse høytider sine egne seremonier. Ikke alle har sitt utspring i Bibelen, men er blitt en tradisjon gjennom tidene. Seremonien under rosh hashana kalles for «tashlich» som betyr avleggelse. Man legger av synden. Særlig ortodokse jøder går til havet, et vann eller en elv. Der vrenger de sine lommer og kaster lommerusk, stein eller kanskje brødsmuler ut i vannet. En av de viktigste ingrediensene i brød er gjær eller surdeig. Det er et bilde på synd. Den skal kastes i glemselens hav, slik det står i Mika 7, 19: «Du skal kaste alle deres synder i havets dyp.»
Også rabbiner Paulus kjente til bildet med surdeig. Han skriver i 1. Kor. 5, 6–7: «Det passer seg dårlig at dere roser dere! Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen? Rens derfor ut den gamle surdeig, så dere kan være en ny deig, siden dere jo er usyret…».
Det er vanlig at folk hilser hverandre med «må ditt navn bli innskrevet i livets bok» (ktiva v’chatima tova).
Det er en annen hilsen som kanskje er enda mer benyttet. På hebraisk heter det «shana tova». Det kan best oversettes med godt nytt år. Folk sender nyttårshilsener både på e-post og fremdeles med vanlig post. Alle fra statsministeren til mannen i gata ønsker shana tova.
I forbindelse med nyttårsønsket dypper man ofte en eplebåt i honning. Noen sier at eplet er et bilde på Guds øyensten Israel (Sak. 2, 12), mens honningen er Guds velsignelse. Hilsenen blir da et ønske om et søtt og godt nytt år eller «shana tova u’metuka». Bruken av honning er også interessant fordi biene i Bibelen regnes som urene, men honningen er ren. Det viser at Gud kan bruke alt.
Mat er viktig under Israels fester. Man skal ta frem den hvite duken, tenne to lys og sette på bordet det beste huset formår. En av rettene kan for eksempel være tzimmes, en østeuropeisk gryterett hvor man har oppi gryten alt man har for hånden, fra kjøtt til potet, sviske og kanel. Det blir en slags lapskaus.
Men på rosh hashana bør det i alle fall være fisk. Kanskje har dette sin bakgrunn i jødefolkets lange lidelseshistorie. De har vært forfulgt og plaget med militære herjetog, inkvisisjoner, pogromer, holocaust, terrorangrep og senest BDS (boikott, avinvesteringer og sanksjoner), alltid kommet sist i køen til det gode. Derfor håper jødene at ordene fra 5. Mos. 28, 13 må gå i oppfyllelse. «Herren skal gjøre deg til hode og ikke hale. Du skal alltid være ovenpå og aldri ligge under, så fremt du hører på Herrens, din Guds bud, som jeg i dag byder deg å ta vare på og hold…». Et fiskehode eller fisk symboliserer dette.
Nå er det etter jødisk tanke ikke sikkert at alle har fått ordnet opp sin sak med Gud og er blitt innskrevet i livets bok for det kommende året. Derfor teller man ti botsdager frem til den store forsoningsdagen yom kippur.
Den store forsoningsdagen
Innstiftelsesordene for yom kippur står omtalt i 3. Mos. 23, 26–32: «Og Herren talte til Moses og sa: Men den tiende dagen i den samme sjuende måned er det soningsdag. Da skal dere holde en hellig sammenkomst, og dere skal faste og ofre ildoffer til Herren. Den dag skal det gjøres soning for dere, for Herren Guds åsyn.»
Den store forsoningsdagen er Israels helligste dag. Ved solnedgang starter en 25 timers faste uten mat og drikke for den som er frisk. Syke og barn kan spise. Fjernsyn og radio stanser sine sendinger. Trafikken stanser opp, og barna bruker gater til lek, sykkel og rullebrett. Selv Israels internasjonale flyplass stenger. For dette er forsoningens dag.
På yom kippur fylles synagogene i Israel. Mange haster av sted for å høre høytidssalmen «Kol nidre» som betyr alle løfter. Bakgrunnen for denne salmen er at jødene ble tvunget til å avsverge sin jødiske tro og gå over til kristen tro. Noen lovet det, men var hemmelige jøder. Derfor ber de også om tilgivelse for de brutte løfter.
På det jødiske nyttåret rosh hashana og yom kippur går folket på kne mellom synagogebenkene for å bekjenne sin synd. Dette er de to eneste ganger i året at man kneler. Man vil også legge merke til at mange menn har hvite kapper og kanskje hvite huer. Dette er et bilde på renhet:
«Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» (Jes. 1, 18)
Også de store Tora-rullene har fått hvite kapper på yom kippur.
På ettermiddagen leses Jonas bok, fordi den handler om folket i Ninive som omvendte seg, fikk Guds tilgivelse og ble spart for straffedommen.
De yppersteprestelige handlingene på den store forsoningsdagen er nøye beskrevet i Bibelen. På yom kippur gikk ypperstepresten inn i Det aller helligste og sprengte blod på framsiden og foran nådestolen. To bukker ble også utvalgt. Den ene ble slaktet til syndeoffer, mens presten la folkets synder på den andre, levende bukken og sendte den ut i ørkenen, derav navnet syndebukk.
«Og Aron skal legge begge sine hender på den levende bukkens hode og bekjenne over den alle Israels barns misgjerninger og alle deres overtredelser og alle deres synder. Han skal legge dem på bukkens hode og sende den ut i ørkenen med en mann som står ferdig.» (3. Mos. 16, 21)
Denne yppersteprestelige handling var nok til at hele folket ble kollektivt renset for synd i tro på Guds Ord.
Messiansk & kristen tanke
Den yppersteprestelige handling er i messiansk og kristen tankegang et viktig bilde på Jesu yppersteprestelige offerhandling. I Brevet til hebreerne blir Jesus fremstilt som den store og endelige yppersteprest som gjør soning for alle mennesker.
«Men en hovedsak ved det vi her taler om, er dette: Vi har en slik yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene, en som gjør prestetjeneste ved helligdommen, det sanne tabernakel, som Herren har reist, og ikke et menneske.» (Hebr. 8, 1–2).
«Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme…» (Hebr. 9, 11–15).
«For med ett offer har Han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget.» (Hebr. 10,14).
Den siste gudstjenesten på yom kippur avsluttes med et langt støt i basunen. Dette avslutter yom kippur, den store fasten.
Første brev til tessalonikerne taler også om Guds basun, som både messianske jøder og kristne venter på.
«For Herren skal selv komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. Trøst da hverandre med disse ord.» (1. Tess. 4, 16–18).
Jødisk tanke er at Gud har dømt
–Når vi første gang blåser i shofaren i måneden elul, er det som å kunngjøre at nå er retten åpnet. Gjør dere klar til rosh hashana, dommens dag. Og når vi blåser i shofaren etter ne’ilah (den siste av fem gudstjenester under yom kippur), er det som en kunngjøring om at retten er hevet. Herren har dømt oss og dommen er signert og rettskraftig, skrev avisen Hamodia i sitt barnebilag.
