Av Vidar Norberg
(31.08.2018): Når en regjering sitter for lenge med makten, blir den lett arrogant. Da er det til beste for landet, folket og demokratiet at regjeringen går. Erna Solbergs andre regjering er i ferd med å komme dit.
Den arroganse som Solberg-regjeringen har vist i spørsmålet om tvangssammenslåing av Finnmark og Troms, forteller med all tydelighet at Solberg-regjeringen krever lydighet av sine undersotter. Erna Solberg gjorde intet for å stanse kommunalminister Monica Mæland som til og med endret spillereglene underveis da hun ikke fikk med seg en fellesnemd av Troms og Finnmark for å tvangssammenslå fylkene mot folkets vilje. Til slutt reddet Troms under ledelse av Arbeiderpartiet Finnmark da de nektet å sitte alene i fellesnemden uten Finnmark. Videre maktbruk fra Solberg-regjeringen lot seg ikke gjøre, og saken går nå til Stortinget for tredje gang, ikke minst takket være Senterpartiet.
En regjering skal ikke være folkets herskere, men tjenere. Ikke minst fylkesreformen kan bidra til å sette opp mann mot mann i by og land eller fylke mot fylke. Det kan såes splid og strid som det tar tid å lege. Sentralisering og ensretting i store enheter minner litt om totalitære systemer som for lenge siden har spilt fallitt, ikke minst i det tidligere Sovjetunionen. Både vanlige folk, kommuner og fylker bør ha stor frihet. At alle skal ha helt likt tilbud er ingen garanti for et bedre samfunn og lykkeligere liv. Frihet for den enkelte er langt mer å foretrekke fremfor statsdirigering.
Erna Solberg har også vært ute og kalt pressen for blodtørstig. Dette høres mest ut som en uttalelse fra en totalitær stat. En fri og uavhengig presse har plikt til å granske saker, selv om det gjelder en av Solbergs ministre og er aldri så ubehagelig for statsministeren. Pressen skal være den fjerde statsmakt som overvåker og kritiserer myndighetene. Dette er viktig for å opprettholde et demokrati.
Regjeringens arroganse overfor Norges russiske nabo i øst har også tiltatt, til tross for at Norge deler en grense med Russland som er 196 kilometer lang. Selv under den kalde krigen var det en klar dialog mellom Russland og Norge. Det virker som om Solberg-regjeringen har lagt denne dialog på is, både under den forrige regjeringsperioden og under den nåværende. Det er stikk i strid med det Russland ønsker. Det er den motsatte politikk som vår grensenabo Finland følger med et sterkt forsvar og en god dialog. Selv Tyskland lar ikke sine investeringer i gass og olje påvirkes av Krim, fordi det tyske energibehovet anses som vitalt. Også Donald Trump kom til Finland for å møte Vladimir Putin. Men Solberg-regjeringen har dels opptrådt som en stormakt med avstand overfor Russland helt siden Barack Hussein Obamas dager i Det hvite hus. Denne politikken tjener ikke Norge. Slik arroganse er farlig for Norge.
Man ser også at Forsvaret på flere områder er svekket. Et eksempel er at regjeringen legger ned flybasen på Andøya, som til og med USA mener er tjenlig flystasjon. Det truer et helt øysamfunn. Nedleggelsesprosessen skjer i hemmelige møter, hvor folk ikke får den nødvendige informasjon. Arbeiderpartiets etterkrigspolitikk har vært å opprettholde levedyktige samfunn i hele Norge og ikke minst i Nord-Norge og særlig i Finnmark for å styrke norsk suverenitet. Det ser ut til at Solberg-regjeringen mener at de vet bedre med sin «hemmelige» maktpolitikk.
Solberg-regjeringen er neppe til den beste for Norge. Den er blitt for arrogant. Man får be og håpe at Solberg-regjeringen får en snarlig avløsning.