Av Tormod Jenssen
Det gjelder for den enkelte av oss å nå fram til det mål Gud har satt for alle sine barn, og målet er himlens herlighet. Verden har alltid vært farlig for den som har satt seg himlen som mål. Frafallet er den overhengende fare for alle Guds barn. Frykter du frafallet? Lykkelig den som med Paulus kan vitne ved avsutningen av jordlivet: «Jeg har fullendt løpet og bevart troen, så ligger da rettferdighetens krans rede for meg.»
Alle de som ikke ble stående i sin barnetro, er vunnet for Gud ved omvendelse fra en syndig fortid, denne fortid kunne arte seg nokså forskjellig. Det kunne være de ytre grove synder, men det kunne også være den intellektuelles tankesynder der lik fariseeren ikke kunne tåle Kristus eller kristendommen. Faren for at de gamle syndige vaner atter skal komme til å herske over oss, vil alltid være til stede så lenge vi er på vandringen. Drankeren frykter sin gamle last og holder seg borte fra alt som minner om den og frister til fall. Frafall til de ytre grove syndene er synlig for alle, og dette frafallet frykter de fleste da det er ydmykende for den som opplever det.
Det indre frafall derimot er ikke synlig for våre medmennesker, og det frykter de fleste mindre for, da man unngår den offentlige ydmykelse. Mon ikke det indre frafall er det farligste. Det oppleves på to måter: En; at den frafalne vet om sitt frafall. To; at den frafalne ikke vet om det. Det siste kaller vi selvbedrag. Bibelen har eksempler på begge deler: «Du har navn av å leve, men du er død.» (Åp. 3, 1) «Du sier du er rik og har overflod og fattes intet, og du vet at ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.» (Åp. 3, 17) De mente seg å leve i åndelig overskudd og overflod (falsk åndelighet), og Guds sier at de mangler alt. Dette frafall er det uhyggeligste da den frafalne ikke vet om det og altså bedrar seg selv. Dette frafall ender i selvtilfredshet og stolthet, og Gud står den stolte imot.
Peter hadde opplevet redningen og formaner oss til å ydmyke oss under Guds veldige hånd. (1. Pet. 5, 6) David hadde opplevet redningen og vitnet om det i Salme 119, 67. Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill… Det var meg godt at jeg ble ydmyket… (71) …i trofasthet har du ydmyket meg. (75)
Altså en vedvarende ydmykelse for å reddes fra frafallet. Når Gud ydmyker oss, ber vi om å få slippe; så lite innsikt har vi i den åndelige vandring, og de farer vi møter på den.
Peters fall og Judas frafall i påsken skulle formane oss til å vandre varlig og våke og be så vi ikke skal falle i fristelse.
Avdøde Tormod Jenssen fra Honningsvåg var forkynner i både Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen.
Artikkelen er hentet fra Finnmarkhilsen nr. 4, april 1970.