Av Magnar Trøen
Dette er Herrens marsjordre til alle sine venner. Like aktuelt til alle tider, men kanskje spesielt i vår tid. Mange ting tyder på at tiden heretter blir kort, derfor må vi sette alle krefter inn.
Når Jesus sendte ut sine læresvenner første gangen, så viste Han dem først markene som var hvite til høst. Han viste dem at folket var lik får uten hyrde. Ille medfarne og forkomne. Dette var så stor nød for Jesus at Han ynkedes over folket. Han så at de var lenkebundne slaver på vei til retterstedet. Denne nøden var det som fikk Jesus til å ofre alt, og gi sitt liv til soning for folkets synder.
Nå vil Jesus dele denne nøden med sine venner og samtidig gi oss litt av sin kjærlighet til sjelene. I takknemlighet over at Jesus har løst oss fra synderlenkene og satt oss til frihet, vil vi med glede gå ut å forkynne evangeliets glade budskap. Ja, vi får oppleve at Kristi kjærlighet tvinger oss, og vi må si med de første kristne: «Vi kan ikke la være å vitne om det vi har sett og opplevet.»
Da kan vi si som en av profetene: «Herre, her er jeg, send meg.» Det er stort å få være med i denne tjenesten. Tenk at vi kan få rope ut budskapet som er mektig til å frelse syndere og sette fanger i frihet.
I denne tjeneste kan vi alle være med, for Jesus har lovet å utruste oss for dette viktige oppdraget og Han har også lovet at Han selv vil gå med oss. Ja, Han har sagt at Han vil legge gjerningene ferdige for oss så vi kan vandre i dem, og Han vil legge ordene i vår munn. Han har også lovet å gi oss alt vi trenger for å fullføre tjenesten.
Det finnes derfor ingen unnskyldning for ikke å gå ut, for selve tjenesten er et stort privilegium, og et enestående tilbud. Vi vil derfor på nytt innvie oss til tjeneste og gå dit Herren ber oss gå. La oss arbeide mens det heter i dag, natten kommer da ingen kan arbeide.
(Artikkelen er tidligere trykket i Finnmarkhilsen nr. 9 september 1977)
