Av Johan Henrik Jørgensen
Bare en tanke skal utdypes i denne salme 68. Blant alle de store sannheter som berøres i denne salmen, gis det et glimt inn bak dødens forheng.
Inntil Jesu nedferd i dødsriket gikk alle de avdødes sjeler, de som tilhørte Herren såvel som de andre, NED til dødsriket. (Den rike mann og Lasarus, Luk. 16, 14–31, som begge kom til Hades, men på hvert sitt sted, med et stort svelg festet imellom, som gjorde det umulig å komme over fra det ene til det annet sted.)
Men da Jesus fór ned til jordens lavere deler, Ef. 4, 8–10, skjedde et radikal forandring i dødsriket (sheol–hades). Før Jesu død var det iflg. Hebr. 2, 14 Satan som hadde dødens velde. Men da Jesus nedsteg i dødsriket, Han som er den sterkeste, fravristet Han Satan nøklene til døden og dødsriket. Derfor heter det i Åp. 1, 18:
«Jeg (Jesus) har nøklene til døden (graven)og dødsriket.»
Da kan ikke lenger Satan ha velde, eller makt, over døden og dødsriket.
Ef. 4, 8–10:
«Derfor sier Skriften: Han fór opp i det høye og bortførte fanger, Han ga menneskene gaver. Men dette: Han fór opp, hva er det uten at Han først fór ned til jordens lavere deler? Han som fór ned, er den samme som fór opp over alle himler for å fylle alt.»
Paulus, den skriftlærde, henviser her i Den Hellige Ånd nettopp til Salme 68. v. 7:
«Gud gir de enslige hus, fører fanger ut til lykke; bare de gjenstridige bor i et tørt land.»
Og v. 19:
«Du fór opp i det høye, bortførte fanger, tok gaver blant menneskene, også blant de gjenstridige, for å bo der, Herre Gud.»
Og endelig v. 21:
«Gud er oss en Gud til frelse, og hos Herren, Israels Gud, er det utganger fra døden.»
Hvilke fanger altså?
Nemlig alle de avdøde hellige, som tross alt var i forvaring i dødsriket. Så lenge Satan hadde dødens velde, og nøklene til døden og dødsriket, er det klart at han ikke var interessert i å lukke opp for de hellige. Derfor måtte Jesus selv ned, for å fremstille seg som seierherren over døden, og proklamere denne seier, og for å ta nøklene fra Satan, og låse opp dødsrikets port for alle de avdøde helliges sjeler, fra Adam av, for så sammen med disse å fare opp i det høye, d.e. inn i Guds himmel, den tredje himmel. Derved flyttet Han i kraft av sin makt over døden, Paradis-avdelingen i dødsriket opp til Gud. Alle senere avdøde frelstes sjeler er siden den begivenhet faret opp, ikke lenger ned, 2. Kor. 12, 2–4; Fil. 1, 21–23.
«idet jeg har lyst til å fare herfra og være med Kristus, for dette er meget, meget bedre.» v. 23.
Hvor Kristus er, vet vi, for Han gikk hjem og satte seg ved Majestetens høyre hånd i det høye, Hebr. 1, 3. Derfor skal vi slippe å tvile på hvor våre sjeler skal fare hen om vi skal måtte gjennom dødens mørke dal før Herren kommer.
Dette er dype sannheter, som vi gjør vel i å akte på. Jesus vil gjerne at vi skal være orientert, ikke bare angående denne jords og menneskenes fremtid, men Han har også forkynt mye om de ting som kommer etter døden, og vi ærer Ham ved å ta også disse ting med stort alvor.
(Artikkelen er hentet fra heftet «Jesu vitnesbyrd er profetordets ånd utgitt på forlaget KARMEL)
