Av Willy Gryting
Jeg var nitten år. Var nettopp kommet til Finnmark for å være ungdomsarbeider i Øst-Finnmark. Sommeren 1965 var jeg mest på Kongsfjord Fiskerhjem og hjalp til der. En gang mens jeg var der, fikk jeg være med Magnar Trøen til Austertana, der hadde vi blant annet en andakt på Austertana gamlehjem hvor jeg skulle si noe.
Beboelsesrommene var i andre etasje, og det var på korridoren der vi hadde andakten.
Jeg talte om at vi skulle leve evig. Enten sammen med Gud i Himmelen, eller borte fra Ham i fortapelsen. Jeg husker ikke så godt hvilke ord jeg brukte, men det var det som var hovedbudskapet mitt. Plutselig var det en mann som satt helt i enden av korridoren, som ropte høyt:
–Ka har du med å dømme mellom levende og døde?
Jeg ble nok litt forfjamset og prøvde å si noe om at det var ikke min mening å dømme.
Det er mange som synes vi kristne er dømmende og svartsynte. Det som Bibelen taler om, er det mange som ikke vil høre. Det kan ikke stemme at en kjærlig Gud er slik. Dette har aldri vært mer aktuelt enn nå 53 år etter at jeg holdt denne andakten på Aldershjemmet i Austertana.
Det de fleste vil høre om, er en nådig Gud som aldri vil la noen gå fortapt. Jeg har nettopp lyttet til slik forkynnelse på YouTube.
Da skjønner jeg ikke hvordan de kommer utenom Joh. 3, 16.
«For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.»
Da må det en fortolkning til. Men jeg ønsker ikke å fortolke bort det som Jesus taler så tydelig om i sitt ord. Da ønsker jeg heller å ta til meg de enkle ordene av Jesus som sier i Joh.1, 12:
«Men alle dem som tok i mot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn.»
Eller som Han sier videre i Joh. 3, 36:
«Den som tror på Sønnen, har evig liv.»
Så enkelt er det. Det gir meg også visshet om jeg skulle komme i tvil. Og visshet trenger jeg for å leve som en glad kristen.
