Av Willy Gryting
Vi var kommet mot avslutningen av et festsamvær i fiskeværet Berlevåg i 1974.
En særlig god og fredfull ånd hadde hvilt over samværet fra første stund. Da ordet ble gitt fritt, grep straks en troende mann anledningen og gikk frem for å avlegge sitt vitnesbyrd.
Han tok utgangspunkt i et sangvers som var blitt sunget tidligere i møtet, og som var blitt godt for ham. Det var det kjente verset: «Det var det som frelse far, det var det som frelse mor, Det gamle evangelium var det som frelste meg».
Det hadde også frelst hans far og mor, fortalte han, og det holdt for dem.
–De døde i troen på det gamle evangelium. Det har holdt for meg til i dag, og ved Guds nåde tror jeg det skal holde til sist.
Han oppfordret til å ta imot frelsen mens det var tid.
–Det går jo så fort nå for tiden, sa han blant annet.
2–3 minutter etter at han hadde satt seg, døde han.
Det ble et underlig og mektig vitnesbyrd for oss som satt omkring. Også han fikk dø i troen på det gamle evangelium, med vitnesbyrdet nesten på sine lepper:
–Og ved Guds nåde tror jeg det skal holde til sist.
Ja, takk og lov. Det gamle evangelium holder! Det er det eneste som holder. Det holder i livet, i glede og prøvelser, og det holder, og det holder når vi skal møte «den siste fiende», døden.
Kjære leser! Det haster med å gripe det gamle evangelium. Som han sa i vitnesbyrdet: «Det går så fort nå for tiden». Plutselig en dag kommer Jesus igjen, eller plutselig en dag er du inne i dødens brottsjø. Bare hvis du da har grepet det gamle evangelium, kan du være trygg. Det holder.
