Av Willy Gryting
Jeg skal nå fortelle en spesiell historie fra Mehamn der to av mine eldre venner fikk være til uvurderlig hjelp og støtte for meg.
En gang kom det en underlig mann reisende til Mehamn. Han var fra en by sørpå og vandret rundt om i hjemmene og fortalte om noen syner og åpenbaringer han mente å ha fått fra Herren. Jeg tror det var både «fremtidsprofetier» og ting han hadde fått beskjed fra Gud om hvordan man skulle innrette livet sitt. Han hadde fått trykt opp en traktat der han hadde skrevet det ned. Jeg har ikke tatt vare på en slik, og lite husker jeg, men det stod blant annet at man ikke måtte skjære brød med kniv, for da skar man i Herrens legeme.
En kveld jeg var alene hjemme, kom han på besøk til meg, og jeg syntes det var så skummelt at jeg skyndte meg å ringe til Tormod Bjørkli og be han komme ned. Han bodde bare noen få hus lenger oppe i bakken like ved. Vi tre spiste kveldsmat sammen og hadde en prat i stua etterpå. Det var en spent og uhyggelig stemning i stua den kvelden. Jeg kan ikke huske igjen hva vi pratet om, uten dette:
Plutselig spør Tormod ham direkte:
–E du frælst?
–Ingen kan si at han er frelst, svarte mannen spontant.
Han mente det var Gud som avgjorde om vi kom til Himmelen, når vi skulle forlate dette livet. Det kunne vi ikke vite her og nå.
Jeg kunne ikke få dette til å stemme med det jeg hadde lest i Bibelen. Der stod det jo blant annet i 2. Joh. 5, 13: «Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.» Men likevel følte jeg meg usikker. Det gjorde det ikke bedre at jeg hadde nektet ham overnatting. Jeg var redd han skulle fortelle rundt om i husene at han bodde hos meg. Da kunne de tro at jeg var enig i alt det rare han fortalte. Samtidig var jeg urolig ved ikke å gi ham hus, i tilfelle han ikke fikk seg husrom andre steder. Han sa det var dyrt å bo på pensjonatet.
Om det var dagen etter, husker jeg ikke riktig, men ikke lenge etter fikk jeg besøk av Dina Rasmussen. Dina var en gammel, gudfryktig dame på omkring 80 år. Hun bodde ikke så langt fra der jeg bodde, men var ikke så sprek til bens, og var ikke så ofte ute og gikk. Men den dagen kom hun i ens ærend ned til meg. Vi ble først sittende en liten stund å snakke om den underlige mannen som gikk rundt om i husene, og om det han forkynte. Men så blir det en pause i det Dina sier alvorlig:
–Men æ har et budskap til dæ: Da æ skulle legge i ovnen i dag tel mårran, sa han Far til mæ: Du skal gå ne tel han Gryting og si: «Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone!» (Åp. 3, 11) Så begynte tårene å renne, fortalte hun.
–Og jeg måtte si til han Far: E det virkelig meningen at æ skal gå og si dette. Da fikk æ igjen ordet, sier hun: «Han er trofast som gav løftet», sa Dina. (Hebr. 10, 23)
Dette opplevde jeg veldig sterkt. Det var en hilsen fra Herren rett in i min situasjon, som satte det hele på plass. Det var plutselig ikke den fremmende som var profet, men den gamle dama med det trygge ansiktet og de store ørene som beveget seg da hun ristet på hodet. Hun satt der i stua og talte trøst og hjelp til meg direkte fra Herren selv. Hun hadde ikke visst noe om min tvil og usikkerhet.
Denne hendelsen glemmer jeg aldri. Heller aldri gamle Dina, og det hun betydde for meg, og senere kona mi. Da vi giftet oss sommeren 1968, fikk vi en helt spesiell gave fra Dina. Et håndheklet teppe, sydd sammen av 247 firkanter. Vi har teppet ennå, og du ser litt av det på bildet nedenfor.
Siste tiden Dina levde, flyttet hun til sin datter i Bognelv i Langfjorden sør for Alta. Der traff jeg henne mange år senere for siste gang. Jeg minnes henne med stor takknemlighet og gleder meg til å treffe henne igjen i Himmelen, og for å takke henne enda en gang for at hun gikk ærend for Herren til meg den gangen i Mehamn på slutten av 60-tallet.
