Av Willy Gryting
Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven. (Gal. 4, 4).
I Guds rike skjer ingenting på slump, ikke engang en spurv faller til jorden uten at Gud vil det, sier Bibelen. Slik har Gud en plan med tidens begivenheter. Også tidspunktet for når de forskjellige begivenheter skal finne sted, vet Gud. Mange har forsøkt å granske ut dette Guds tidsskjema, men alltid forgjeves. I alle fall for dem som forsøkte å finne ut dagen og året for Hans gjenkomst.
I tidens fylde kom Jesus, i tidens fylde kommer Han og igjen. Etter hva vi forstår av Guds ord, kommer Han først i skyen for å hente sin rede brud. Jesus ble et skille da Han gikk her nede. Noen fulgte Ham, andre forkastet Ham – ba Han dra bort fra deres landemerker. Til sist drepte de Ham.
Selv om vi ofte merker at «kristennavnet her et skille slår» som det står i sangen, vil vel ingen merke det slik som de som blir igjen når Han kommer – når de som trodde på Ham i sitt hjerte, plutselig er borte. Også når Jesus skal skille oss i to flokker (Matt. 25, 32) får vi atter se: Jesus var, er og blir det store skillet. Det store spørsmålet blir: På hvilken side av det store skillegjerdet har vi plassert oss?
Begivenhetene i verden, åndskampen i åndeverdenen, og utviklingen med Israel, taler sitt tydelige språk. Han kommer igjen – Han kommer snart. Herlige løfter for Guds folk.
La oss bruke denne tiden ikke bare til å minnes at Han kom, men også at Han kommer igjen. Det vil si: Forberede seg på å møte Ham.
Hvem er forberedt på å møte Jesus? I Åpenb. 7, 13–14 leser vi: Og en av de eldste tok til orde og sa til meg: «Disse som er kledd i de lange hvite kjortler, hvem er de, og hvor kommer de fra? Og jeg sa til ham: Herre, du vet det. Og han sa til meg: Dette er de som kommer ut av den store trengselen, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod.»
Her har vi svaret: Den som er renset i Jesu blod. Han kan og si det med forventning i sitt hjerte: Kom, Herre Jesus, Kom snart!
(Artikkelen er sakset fra Finnmarkhilsen nr. 12, desember 1970)
