Kronikk:
Av Lars-Arne Høgetveit
(30.04.2018) Det beste og riktigste en 1. mai-tilbeder kan gjøre, er å legge bort sin røde fane, sette seg ute i vårsola, åpne en bibel og begynne å lese fra kapittel 1 i 1. Mosebok.
Vi var en nasjon styrt av gode lover nedfelt i en Grunnlov og med et kristent fortegn – hvilket fortegn avgjør om en lov er god eller farlig for folk og land. Ut «av asken» gjenoppsto en nasjon fra alvorlig sult – og store alkoholproblemer, og landet ble frelst og fritt – og det skjedde selvsagt ved at enkelt personer ble omvendt til tro på Kvitekrist. Og ut ifra det trosgrunnlaget ble nye lover utformet med et fundament ned i de ti bud og Jesu soningsdød på Golgata som gav oss nåde for dom for vår synd mot Gud, for hver den som tror på Jesus Kristus! Forvandlingen av nasjonen skjedde i epoker, og den siste var fra 1800-tallet og i årene som kom, med bedring også av levestandarden på mange områder. Det fortelles blant annet at forkynneren Hans Nilsen Hauge laget den første lærebok i jordbruk og spredte utover landet!
Den gode Grunnloven av 1814 fikk vi også og i århundrede før det ble Pontoppidans forklaring til Martin Luthers katekisme (altså en lærebok i kristendomskunnskap) og selve Bibelen, fundamentet for den første grunnskolen i Norge og folkeopplysningen!
I denne perioden, siste halvdel av 1800-tallet, vokste også 1. mai-bevegelsen opp, internasjonalt – den som legger sin ære og berømmelse i å angripe Bibelens anbefalinger om familien og foreldreretten som en nasjons fundament. Marxismen hadde sin inspirasjon ned i 1. mai 1776 og åndsverket til Adam Weishaupt, bayersk jesuitprofessor. Sentralt hos Weishaupt sto ødeleggelsen av nasjonene ved å ødelegge protestantismen, oppheve privat eiendomsrett, standardisere utdanningssystemet og bryte opp familielivet. Det er antagelig de færreste som fronter denne internasjonale sosialisme/marxisme og lignende som forstår hva de er med på – det forstår de først når nasjonen inngår i elendigheten, og når revolusjonens barn til sist også spiser sine egne – det skjer alltid. En revolusjonær ved makten stoler ikke på sine med-revolusjonære kamerater – det ligger i ideologiens iboende onde natur, og den er i sitt fundament urettferdig.
Denne åndsimpuls kom også til Norge helt på slutten av1800-tallet, og sakte men sikkert ble blant annet evolusjonshypotesen introdusert i landet, og den skapte grobunn for den liberale teologi for den satte spørsmålstegn ved hele skapelsesberetningen i 1. Mosebok – var den løgn, var jo resten av Bibelen også usann. For så vidt en logisk tanke – men basert på en løgn og derfor med ondskapens logikk – for ingen bør være i tvil om at det fantastiske skaperverket rundt oss, nettopp er skapt – noe annet er en umulighet – men for en djeveltilbeder (som er den faktiske herren til en som ikke tror på Herren) er det det verste vedkommende kan høre at vi er skapt i Guds bilde. Da vrenger det seg noe innvendig i ham – opprøret mot sin Skaper gjør ham aggressiv og uvel på mange måter. Ifra dette hjertelivet, i utakt med sin Skaper, gror det opp en sterk vilje til å knuse Det beste og riktigste en 1. mai-tilbeder kan gjøre, er å legge bort sin røde fane, sette seg ute i vårsola, åpne en bibel og begynne å lese fra kapittel 1 i 1. Mosebok. lære og praktisering i samfunnet.
Denne ideologi er i første rekke systematisk innført i Norge gjennom ideologene fra Frankfurterbevegelsen som er kulturmarxister. Deres mål er såre enkle: De skal knuse den evige tro i mannens hjerte – klarer de det, så går resten av samfunnsutviklingen raskt nedover. For en kristen vil kjenne igjen dette hedenskapet og motarbeide det i Jesu navn – det er de farligste motstandere for en Guds motstander. For Guds motstander vet så inderlig vel at han har tapt sin sak, Gud vil gripe inn og knuse Djevelen, men Djevelens kraft er så sterk i hans indre liv/sjel at han ikke av egen kraft prøver å bekjempe Kristus og Hans disipler på jord. Han er i Djevelens vold, og kun Jesus Kristus kan løse hans trellebånd!
Da havner også en 1. mai-tilbeder ned på at hans eneste redning er ordene i Johannesevangeliet kap. 3, 16–17: For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv; for Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulde bli frelst ved Ham.
Velkommen med i arbeidet for å redde nasjonen Norge!