Av Vidar Norberg
(Pasvik 23. februar 2018): Det er stille langs grensen mellom Russland og Norge. Landgangen er dratt på land på Utnes gamle fergeleie i Pasvikelva. Den siste fergebåten til Finland fór i 1944.
–Her var det gamle fergeleiet som brakte folk mellom Norge og Finland. I dag er det Russland på den andre siden, forteller forkynner Svein Hansen i Finnmark Indremisjon som viser vei langs Pasvikelva mellom Norge og Russland.
–Ferga gikk mellom Salmijärvi i Finland og Utnes i Norge fra 1920 til 1944. Her var det tollstasjon, forklarer turoperatør Kurt Wikan på telefonen.
Turoperatøren kan historien med alle fakta på strak arm.
–Både før og under krigen hadde Pasvikdalen et nært og vennskapelig forhold til finnene i Petsamo. Da finnene reiste, var det som om halve bygda forsvant, skrev nå avdøde skolemann Olav Beddari i boken «Folk ved elvene» fra 2013.
–Tidligere var elva et fellesområde. Man kunne drive fiske uten hensyn til grenselinjen. Nå måtte man imidlertid passe nøye på så ikke vind og strøm førte båten over grenselinjen. Folk savnet det frie livet da man kunne stikke innom naboen på den andre siden av elva for en prat, eller besøke grensebutikkene. På en lørdagskveld kunne naboen i Finland rope «Kom over, sauna venter».
–Å reise med finsk buss var som å reise i eget land. Skolebarna fra Øvre-Pasvik reiste med den finske bussen til Salmijärvi. Der tok de fergebåten til Svanvik (Utnes), skriver Beddari.
Han savnet de åpne grensene til Finland, men skriver at folk vennet seg til en lukket grense til Sovjetunionen.
Iskaldt
Det er nesten for kaldt til å gå ut av bilen denne februardagen. Utnes, ved grensemerke 133, har ikke noe venterom for folk som fryser eller venter på fergebåten som aldri kommer. Det eneste som kan minne om venterom når man står med ryggen til Norge og ser mot Russland, er kanskje et russisk vakttårn. Men det er langt unna på den andre siden av grenseelva.
Det er ingen militær aktivitet å se på en iskald vinterdag i februar måned. Det virker som om både den røde armé og Norges grønne soldater har forlatt grensedalen. Men man nok blir iakttatt fra vakttårnene på den andre siden av elven. Russerne har intet å bemerke til Finnmarkshilsen.
Livet er nok mer avslappet nå enn under den kalde krigen mellom Vesten og Sovjetunionen. Nå kan man fotografere uten stativ og med telelinser som ikke er over 200 millimeter. Men det er ifølge politiet forbudt å fotografere russisk personell og materiell på russisk territorium på en provoserende måte.
–Vi bruker Pasvikelva om sommeren. Da er det sivile båter og Forsvarets raske gummibåter ved Utnes som patruljerer, sier Kurt Wikan.
Også grensen ved grensestasjonen Storskog går midt ute i vannet. Vinterstid kan grenser markeres med kvister på isen, sommerstid med gule bøyer i Pasvikelva. Alle båter må være registrert med godt synlig nummer. Den som overskrider grensen i Pasvikelva, får en avskrekkende bot.
Kaffe i villmarken
Men nå er det så kaldt at man må ha kaffe og vafler. Noen kafé på Utnes er det ikke. Der er landgangen dratt på land.
Svein Hansen kjenner snareste vei til Svanvik, som er sentrum i den ti mil lange Pasvikdalen. På Pasviktunet er det både bibliotek og butikk. De kan koke kaffe, men med en befolkning på 700–800 mennesker i hele dalen er ikke stabelen av nystekte vafler klar på en fredag formiddag. I disse øde skogstrakter mot russegrensen foretrekker nok eventyrlystne bålkaffe og bjørnejakt med kikkert og kamera. Skulle man ikke se en bjørn sommerstid, kan det skyldes at den har fått teften av mennesker og trukket seg litt tilbake. Men man trenger ikke fortvile. På Svanhovd, Norsk institutt for bioøkonomi, er det en egen bjørneutstilling som er vel verdt å se. Der kan man uten frykt klappe flere utstoppede bjørneskinn.
Bjørnehistoriene er mange i traktene, fordi bjørnene etter hvert er blitt så siviliserte at de søker til moderne søppeldunker for å få kosttilskudd. Avisen Finnmarken skrev om bjørnen som brøt seg inn i en hytte i Jarfjord og tok for seg av mat og drikke før den la seg i sengen. Beddari skrev om bonden som ble straffet med bot og fengsel fordi han skjøt en bjørn i grisebingen.
Den som er ung og virkelig blir fascinert av ødemarksbygdene, kan gå på Pasvik folkehøgskole som på samisk kalles Báhcaveaji álbmotallaskuvla.
Grensesamarbeid
Samarbeidet mellom Norge og Russland har resultert i at fastboende som bor innen 30 kilometer fra den norsk-russiske grense, kan få grenseboerbevis. Det gir mulighet for å kjøre 30 kilometer inn i Russland så ofte man vil og for 15 dager av gangen. Nordmenn har ifølge UDI tilgang til de russiske kommunene Zapoljarnyj og Korzunovo, samt områder i kommunene Nikel og Petsjenga.
Russerne har lagt igjen mange penger i Kirkenes, ikke minst på Spar Kjøp. Ett av de mest populære produktene var en tid barnebleier. Når russerne kommer et stykke utenfor Kirkenes, står det et skilt om at nå kan de ikke kjøre lenger. Da er de nemlig forbi 30-kilometerssonen.
–Det er stor kontakt med russerne, sier Kurt Wikan.
Samarbeidet med Finland står kanskje litt i stampe. Beddari skrev varmt for en mellomriksvei fra Norge gjennom Pasvikdalen til Ivalo i Finland.
–Til tross for flere framlegg fra begge land om bygging av mellomriksvei, har myndighetene klart å forpurre saken, angivelig på grunn av den kalde krigen og vernefanatismen.
Mens man venter, går veien til Finland om Neiden.
Grå røyk
Ikke så langt fra fergekaia på Utnes kan man se røyken stige opp fra naboskogen i Russland. Røyken kommer fra fabrikkpipene i Nikkel, 12 kilometer fra norskegrensen. Den har i lange tider spydd ut giftig røyk som særlig har forpestet russisk side. Selv om det av og til loves bot og bedring, er det en langsom prosess. Alt på 1990-tallet engasjerte statsminister Jan P. Syse seg i håp om å få redusert utslippene av svoveldioksid fra det som er blitt rene «gullgruver».
Historien til dette området går langt tilbake. I områdene på den andre siden av Pasvikelva krevde både Norge og Russland skatt. Den 14. mai 1826 ble en grenseavtale mellom Russland og Norge-Sverige undertegnet i St. Petersburg. Pasvikelva ble grenseelv. Russland gikk på et nederlag i første verdenskrig. Etter fredsavtalen i Dorpat 14. oktober 1920 ble området langs norskegrensen overført til Finland, går det frem av en artikkel i Wikipedia. Alt i 1921 oppdaget finske geologistudenter nikkelforekomstene i Petsamo. Utvinningen startet i 1933. For Adolf Hitler ble nikkelforekomstene til krigsindustrien rene besettelsen. Ifølge forfatter Alf R. Jacobsens bok «Nikkel, jern og blod» fikk nikkelforekomstene Hitler til å besette hele Nord-Norge sommeren 1940. Det var årsaken til at Hitlers store arme –Lapplandsarmeen – ble holdt i beredskap i nord i fire år. I 1944 jaget Sovjetunionens røde armé tyskerne ut. Russland tok området fra Finland og fergebåttrafikken mellom Utnes og Salmijärvi var historie.
Eventyrland
Øvre Pasvik nasjonalpark på 119 kvadratkilometer regnes som Norges mest urørte skogslandskap med myrer og vann. To tredjedeler er urskog av furu. Området ligger i det nordvestlige hjørnet av den sibirske taiga. Taiga er et russisk ord for de nordlige boreale barskoger. Taigaen er verdens største sammenhengende skogsområde som strekker seg som et belte rundt Nordkalotten, gjennom Norge, Sverige, Finland, Russland og Nord-Amerika, går det frem av utstillingen på Svanhovd.
Det er slutt på bureising, jordbruk og skogbruk slik det en gang var. Men folk kan fortsatt ta gratis inn på Finnmarkseiendommens tømmerhuggerkoier i ødemarka, utenfor allfarvei. Beddari skrev at Pasvikdalen ligger der som en blindtarm som venter på å bli åpnet mot sør, mot Finland.
Det er 40 kilometer fra Svanvik til Kirkenes. Veien fra Kirkenes til Pasvik har vært så dårlig at Kurt Wikan i fjor Sør-Varanger Avis sa at folk flytter bare på grunn av veien.
–Veistandarden er så dårlig at det går utover helsa og biler, ja alt, sa Wikan til avisen.
Men når man en vinterdag kjører sakte på snødekte veier langs Furumo, Bjørke, Bjørklund og kommer til Utnes, er det så mye å se i grenseland at man glemmer veistandarden. De eneste lydene man legger merke til, er skoene som knirker når man går ut i den frostkalde snøen. Og i det fjerne bjeffer et hundespann.
Når siste termoskaffe tømmes og matpakken kommer frem, er det nesten for kaldt til å gå ut av bilen. Det er så lite trafikk at bilen bare kan parkeres på veien mot Kirkenes. En forsvarsgrønn terrengbil med soldater kjører forbi. Solens bane forteller at det på disse breddegrader blir tidlig skjømt i februar. Pasvikdalen er et øde eventyr i grenseland som sjelden eller aldri får besøk av langveisfarende.
