Av Vidar Norberg
Det var visst William Shakespeare som på 1600-tallet skrev den berømte setningen «å være, eller ikke være». Han tenkte nok ikke på det berømte været som har rammet Finnmark eller «Nord-Norge-bygda» som NRK sier når de er ustø i geografi og ikke helt vet hvor raset er gått, veier er stengt eller folk isolert og uten proviant.
Før fjernsynet kom med sine solvarme reportasjer fra Sør-Norge, var nok folk mer fornøyd med det været som var. De var bedre rustet til en skikkelig vinterstorm i ny og ned. Da jeg ble født først på 1960-tallet i Mehamn, kom skysskar Rolf Martinsen med hesten Stella og slede for å bringe min mor og meg hjem. Firbent kraft kom nok over snøskavler hvor selv biler med firehjulstrekk må vente på hjelp. Dessuten var man ikke så utsatt for forfrysninger i sleden. Man var jo godt kledd. Det er ikke som når man tar en tynn jakke på seg og løper fra godstolen inn i bilen og ut til butikken.
Når man blir litt eldre, har man lett for å huske at det både var bedre og mer før i tiden. Men det var nok mer snø. En vår var det så ille at min far leide Leif Karlstad med sin store Caterpillar-snøfreser. Den ble vel vanligvis brukt til fjelloverganger, men dette året var den nødvendig for å åpne plenen fra Værveien 112 opp til garasjen. Uten snøfreser ville ikke bilen kommet ut før på forsommeren en gang.
Før i tiden måtte skigående turmennesker i nikkers og anorakk ha med seg spade for å måke seg ned til hytta i påsken. Det var ofte så mye snø at det store spørsmålet var om det ble abæra slik at skolebarna kunne gå i småsko istedenfor slagstøvler i 17. mai-toget på grusveien fra Mehamn skole.
Andreas Andersen i Vevika fortalte at det på hans tid var så dårlig vær at hans far måtte legge ham i en kasse og dra den på kjelke slik at han kom på skolen i uværet. I dag hadde man vel heller ringt etter barnevernet i tillegg til brøytemannskaper. Forbi Bomstad-sjåen i Mehamn hendte det at storsjøen la igjen merker av tang og tare etter seg på veien.
En av de første bilreisene jeg kan minnes, gikk mellom Kjøllefjord og Mehamn. Det var før veien var helt ferdig over fjellet. Mine besteforeldre, som bodde på telegrafstasjonen i Kjøllefjord, kjørte oss med folkevogna forbi Oksevågdalen og så langt veien rakk mot Sandfjordvannet. Så tok vi beina fatt mens min bror satt i barnesetet på sykkelen. På reisen kom det noen grove elinger. Snø og vind pisket rundt oss. Vi søkte ly for uværet bak steinhellene som var murt opp for å få telegrafstolpene til å stå støtt. Jeg var redd, og derfor sang vi julesanger. Det hjalp. Min far bar de to syklene fra stolpe til stolpe før vi endelig fant ly i en av Veivesenets arbeidsbrakker. Der var familien alene og uten forbindelse med omverdenen. Man kunne ikke gjøre annet enn å be og håpe at mine besteforeldre skulle ringe til Kåre Larssen i Mehamn for å få sendt opp en bil. Da været spaknet, gikk vi videre og fant en ventende bil på Mehamn-siden. Min far ble igjen for å ta sykkelen ned til Mehamn. Selv om slik en reise mellom Kjøllefjord og Mehamn i dag kanskje kan høres litt strabasiøs ut, så var det nok behageligere enn å «slamre» rundt oddene med båt. I dag vet jeg sannelig ikke om folk som sitter fast i kolonnen eller venter forgjeves på kolonnekjøring, kan synge julesanger for å holde humør og mot oppe.
I gamle dager gikk man jo på hytta i påsken, nesten for å bli litt isolert. Men når et helt samfunn som Gjesvær og Kamøyvær blir isolert, er det ingen god følelse. Men bygdelagsleder Hugo Salomonsen har en god gammeldags finnmarksholdning når han til NTB sier: «Vi er vant til å stå han av her oppe.» Denne holdningen så man vel også litt av på butikken Matkroken i Berlevåg som ifølge iFinnmark hadde satt opp følgende plakat: «Melk som folk vil ha, har vi ikke, men TØRRFESK…»
Man skal jo være varsom med å si for mye før i tiden. Men da hadde folk potetbinge i kjelleren. Hvert år sendte Vesterålen så mange sekker gulløye at det var nok potet helt frem til våren eller sommeren. Ute på veggen hang det boknafisk, og det var tørket reinkjøtt eller sauekjøtt oppe i møne. På 1950-tallet, før fryseboksen gjorde sitt inntog, var sommerens sauekjøtt stekt, hermetisert og lagt på norgesglass som sto i matkjellerens hyller sammen med poteten.
Folk var nok mer selvhjulpne før i tiden. I denne moderne tiden klager man på fjesbok, ringer til avisene, brøytesjåførene og alt man kan komme på. Folk klarer seg ikke helt på egen hånd lenger. Ikke er det forråd hverken av den ene eller det andre. Det skal ikke mer enn en snøballkrig før man kapitulerer. Før i tiden hadde man kanskje litt glede av uværet for da kunne man sette seg ned og slappe av, kare og spinne, bøte garn eller knoppe angler eller steke litt av tørkakjøttet. Men alt dette er en saga blott nå, og må så være.
Det blir ikke bedre vær om man blir styrt fra Tromsø. Kanskje skulle man heller flytte til Oslo, Bærum eller Drammen alle sammen. Men de fleste kommer nok til å savne en forfriskende kuling av og til.
