«Jeg har sett Herren»
(Joh. 20:11-18)
Axel Remme
Her har vi et av de mange bibelske vitnesbyrd om at Jesus Kristus har stått opp fra de døde. Det er seierens og håpets budskap fremfor noe. Kronen på Jesu veldige frelsesverk. Og Guds stadfestelse og godkjennelse av det.
Påskeberetningene tar oss med til Jesu Kristi grav. Og alle bringer samme vitnesbyrd: Jesu grav er åpen og tom. Det fantes ingen død Jesus. «Han er ikke lenger i graven hvor bleknet i døden Han lå.» Nei, ingen fant Ham der i sin grav. Det var alle øyenvitners opplevelse og utsagn. Men flere møtte Ham der ved graven, oppstått og levende. En av dem var Maria Magdalena, som teksten forteller om. Med selvsynets overbevisning og glede kunne hun vitne: «Jeg har sett Herren!»
Opplevelsen av den oppstandne Jesus, var uventet.
Samtlige som møtte Ham der og andre steder, ble forferdet og redd. Budet om at Han var stått opp ble til å begynne med mottatt med vantro av disiplene. I Markus’ evangelium fortelles at «da de (av Maria Magdalena) fikk høre at Han levde, og at hun hadde sett Ham, trodde de det ikke.» Hos Lukas står det at «apostlene syntes det var løs snakk, og de trodde dem ikke.»
Synet av den levende Jesus var ikke en følge av innbildning, sterkt ønske eller intens forventning. Oppstandelsesberetningene, som samtlige fire evangelister har med, tar livet av alle tanker om at de som kom til Jesu grav, var så sterkt preget av håp om å møte Ham levende, at det førte til hallusinasjoner og innbilte syn. Nei, de kom ikke med håp om å få se en levende Jesus. Ingen kan med rette si at Jesu venner ventet at Han var stått opp. Det motsatte var tilfelle. Derfor kom kvinnene for å salve Hans døde legeme. Og derfor kom ikke disiplene før de fikk høre om oppstandelsen. De var på ingen måte forberedt på det store underet, å få se Ham levende igjen. Av den grunn trengte de at Han viste seg for dem og talte med dem mange ganger.
Jesus sørget selv for å gi dem den overbevisning de trengte. For at de kunne bli de første, trygge, frimodige vitner om Hans oppstandelse. Selv Tomas med sin sterke tvil fikk den hjelp han behøvde for å bli et sannhetsvitne om den levende Frelser. Ved at Jesus viste seg så mange ganger etter oppstandelsen og talte til dem, gav Han for alltid også det fyldige åpenbaringsord om dette. Ikke noe ledd i vår tro er sterkere understreket i den Hellige Skrift enn Jesu oppstandelse. Den er sentral i det kristne budskap, i Jesu ord og i den apostoliske forkynnelse.
Forsøket på å fornekte oppstandelsens faktum skjedde fra første stund. Da yppersteprestene fikk melding om hva som hadde skjedd, samlet de seg til rådslagning med de eldste.
«De gav soldatene rikelig med penger og sa: Dere skal si: Hans disipler kom om natten og stjal Ham mens vi sov. Og skulle det komme landshøvdingen for øre, skal vi tale vel med ham så dere kan være trygge. De tok imot pengene og gjorde som de fikk beskjed om.» (Matt. 28,11–15)
Opp gjennom all tid siden har en anfektet oppstandelsestroen. Det har ikke minst skjedd med forskjellige fornuftinnvendinger mot de evangeliske påskeberetningene og apostlenes sterke vitnesbyrd om Jesu oppstandelse. Kampen mot fornektelsen og vranglæren førte til at nettopp budskapet om Jesu Kristi oppstandelse fra de døde ble forkynt med ekstra tyngde av apostlene. Det er da også den bæregrunn som alt hviler på, både frelsen, troen og håpet.
Jesus gir seg tilkjenne.
Hans åpenbaring av seg selv som oppstått fra de døde, som den levende og seirende, er påskens glade og trøstefulle budskap. Dødens onde og tunge realitet må vi leve med. «Maria stod utenfor ved graven og gråt». Hun var kommet på nytt dit, etter første besøk sammen med flere andre kvinner. Nå hadde Peter og Johannes forlatt stedet og gått «hjem til seg selv igjen» (v.10) Det vil si, der de oppholdt seg i Jerusalem bak stengte dører, «av frykt for jødene» (v.19). Og hun «stod alene ved graven og gråt». Alene med sorgen, savnet og spørsmålene.
Ensom ved graven med sin gråt. Det er en beskrivelse av menneskers tunge lodd. Den smerte mange er vel kjent med, her i syndens og dødens verden. Men ved Jesu oppstandelse har døden mistet sin brodd. For Jesus er befrieren fra synden, som er «dødens brodd». (1. Kor. 15, 56) Derfor er mye av det onde og tunge ved døden tatt bort for den som har fått syndenes forlatelse.
Om vi må leve med dødens tunge realitet, skal vi få regne med det guddommelige nærvær. Maria Magdalena sørget egentlig over det som burde glede henne. Hun hadde glemt det Jesus sa om sin død og oppstandelse. Dersom Jesu legeme hadde ligget der, hadde hun virkelig hatt grunn til å gråte. Hennes situasjon var slik påskesalmen uttrykker det: «Du søkte din trøst i den døde, og dvelte ved gravnatten kun; Så fikk du den levende møte, å salige, salige stund!»
Det går ikke frem av teksten at Maria var særlig opptatt av englesynet. Situasjonen synes ikke å gi henne mye tid til det heller. Straks hun hadde svart englene på deres spørsmål, så hun Jesus stå der, uten å vite at det var Ham. Det guddommelige nærvær ble fullkomment ved at Jesus selv var der. På samme tid som dette er beretning om Jesu oppstandelse, er det budskap om Guds nærvær. Nå så hun ikke bare som første gang, den tomme grav, men hun så Ham selv. Og Han talte til henne.
Oppstandelsestroen er tillit til Guds nærvær. Jesus har med sin oppstandelse og med Den Hellige Ånd som Han sendte, sørget for at Guds folk har Hans nærvær hvor som helst, når som helst. Slik som Han har lovet: «Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere.» (Joh.14, 18) «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende». (Matt.28, 20) «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» (Matt. 18, 20) Vi kan altså regne med det guddommelige nærvær.
Det personlige møte med Jesus.
Maria Magdalena fikk den spesielle opplevelse å møte Jesus, den levende frelser og Herre. «Jeg har sett Herren!» Hun hadde ikke bare sett at steinen var veltet bort, ikke bare sett en tom grav, ikke bare sett engler, men Herren selv. Og dermed fått det syn og det ord som tydelig viste at det var Ham, Mesteren. Det personlige møte med Jesus førte til gjenkjennelse.
For oss er det å kjenne Jesus igjen ikke et spørsmål om å få syner av engler eller av Ham selv. Slikt er ekstraordinært og får bare få oppleve. Men det er spørsmål om å gjenkjenne den Jesus Bibelen, Guds åpenbaring, viser. Og om vi kjenner Ham igjen i forkynnelsen, som den hellige, barmhjertige, mektige frelser. Slik at en kjenner Hans nærhet, Hans kjærlighet, Hans hellighet og makt. Det er spørsmål om å få den personlige opplevelse av Jesus ved Ordet og Ånden.
Maria Magdalena trengte først bare ett ord av Jesus, sitt navn. I overbevisningens øyeblikk, den stund hun skulle få kjenne Ham igjen, å få troen og håpet tilbake, erfarte hun profetordet oppfylt på seg: «Jeg har kalt deg ved navn, du er min». Herren Jesus tiltalte henne med hennes bruksnavn.
Dette var også min opplevelse, da Han viste seg for meg gjennom min mors enkle spørsmål. Det ble klart for meg da hun kom etter meg ut i bedehusgangen og sa: Axel. Da ble det så personlig, så nært og sterkt. For det ble meg selv, mitt eget liv det gjaldt. Min situasjon, mitt møte med Jesus og Hans frelse. Og jeg kjente Ham igjen, fra lærerens kristendomsundervisning, fra mine foreldres og andre troendes vitnesbyrd, fra forkynnelsen.
Hvilken dyrebar opplevelse! Hvilken herlig åpenbaring! Hvilken ubeskrivelig gjenkjennelse! Øyeblikket som skapte den store forandring. Maria «visste ikke at det var Jesus». Men så kom påskens øyeblikk, da Jesus ble levende for henne. Nå kunne hun si disse vidunderlige ordene: «Jeg har sett Herren!» Han nevnte mitt navn! Jeg kjente Ham igjen! Han var nær! Han lever!
Med den synlige, oppståtte, levende Jesus var det nye budskap gitt. Seierens, trøstens og håpets ord. Budskapet med hilsen fra Jesus Kristus om at Hans Far er vår Far, og at Hans Gud er vår Gud. Og dermed viste Han sammenhengen. Vårt opphav, hvem vi tilhører, hvem vi skal tro på, høre på og håpe på. Lykkelig er den, som ved Guds nåde, Ord og Ånd, kan si: «Jeg har sett Herren!» Og som det derfor haster for å bringe ut dette vitnesbyrdet!