Av Axel Remme
«Jesus kom da ut og bar tornekronen og purpurkappen. Og Pilatus sa til dem: Se det menneske!” (Joh.19, 5:).
Hele Jesu Kristi lidelseshistorie viser oss mennesker i forskjellige roller: Øvrighetspersoner, religiøse ledere, vakter, soldater, disipler og vel den største gruppen, «folket».
Men ett menneske dreide alt det som ble sagt og gjort seg om, «mennesket Kristus Jesus». Han fikk alles oppmerksomhet. Anklagene, spotten, kravene, ropene og doms ord ble rettet mot Ham.
«Se det menneske!» sa Pilatus til alle. Da hadde de kledd Ham i purpurkappe og trykket tornekronen på Hans hode. Hånet, spyttet på stod Han der i den dypeste fornedrelse. Profetiene om den lidende Messias ble da oppfylt: «Vi så Ham, men Han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i Ham. Foraktet var Han og forlatt av mennesker, en smertenes mann». (Jes. 53, 2–3) «Jeg er spottet av mennesker og foraktet av folk. Alle som ser meg, spotter meg, vrenger munnen og rister på hodet.» Slik taler Messias i Salme 22, 7–8.
«Se det menneske!» Det eneste, hellige, fullkomne, syndfrie menneske på jorden etter syndefallet. Aldri omgikk Han sannheten, aldri lot Han seg friste til ulydighet mot Guds vilje, aldri sviktet Han sin frelsesgjerning,
«Se det menneske!» Stedfortrederen for alle. Mellommannen mellom Gud og mennesker, som var «det Guds lam som bærer verdens synd». «Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud.» (2. Kor. 5, 21) «Straffen ble lagt på Ham».
Gud gjorde ikke Jesus til synder, men til synd. Han gjorde Ham, og unntok oss, til gjenstand for sin hellige vrede og dom over all synd i fortid, nåtid og fremtid. Ved Ham er synden sonet og gjelden betalt. Derfor er det så avgjørende å ta imot Ham, som «utslettet skyldbrevet».
Langfredag kaller oss til å se den fornedrede, lidende, sårede, dømte og korsfestede Kristus. Det er som Pilatus’ord ikke vil forstumme, men høres inntrengende 2000 år etterpå. Ikke fordi de var sagt i omsorg eller kom fra en troende, ydmyk sjel. Men fordi de peker på den forhånte, ærekrenkte, ydmykte, lidende Frelser. Og påminner så sterkt om, at «for vår skyld ble Han såret, har verdens synder båret». Pilatus visste ikke at det mennesket han her stod overfor, var historiens største skikkelse i datid og all tid: Messias, Guds Sønn, verdens frelser.
«Se det menneske!» Ja, nettopp det gjør kristenskaren utover verden i påsken. Ser Ham gjennom Hans lidelseshistorie, ser Hans tunge offergang til «soning for våre synder». Ser ”hva vår frelse kostet har”.
«Sett meg så jeg ser deg, Jesus, på ditt kors opphengt, blodig såret, tornekronet, spyttet på, hudflengt. Sett meg så jeg ser deg, Jesus, døende for meg, for at jeg rettferdig, salig skal tilhøre deg!» (Jonas Pettersen 1904)
