Av Vidar Norberg
Mennesker fra hele verden, både jøder og kristne, forbereder seg til å feire påske i Israel. Når man går i Israels gater, hellige steder og stier, eller på gamle arkeologiske utgravninger, så er der turistbusser og mennesker fra mange nasjoner.
Forberedelsene er i gang i Gravhagen i Jerusalem, kanskje det viktigste stedet for mange protestantiske kristne. Her er en klippeformasjon som ser ut som en hodeskalle, eller Golgata. Ved siden av er det en hage, det vitner både en stor cisterne og oljepresser om. Like ved er det en åpen grav. De geografiske beskrivelsene passer meget godt på Jesu lidelseshistorie. Kanskje var det akkurat her i enden av Moria-berg Jesus ble gjort til synd og led døden for hele menneskeheten. Ikke rart at mange vil komme til dette sted, holde nattverdsfeiring her og be til sin personlige frelser.
Turistene, særlig fra de gamle ortodokse kirkene, skal ganske sikkert, i år som alle år, følge Via Dolorosa – Jesu lidelsesvei, opp til Gravkirken. Selv om det ikke var akkurat denne veistrekningen Jesus gikk, så ligger nok deler av den gamle veien et stykke under bakken. Men det viktigste er ikke at det er disse stener Jesus gikk på, men at det får mennesket til å tenke på Jesus og Bibelens åpenbaringsord.
Om freden og været holder, er det nok sikkert mange som kommer til å gå fra Betfage over Oljeberget, forbi Getsemane, over Kedronbekken og inn i Jerusalem. Det var denne strekningen Jesus red på et esel på palmesøndag. Fortsatt er det mange mennesker som vifter med sine palmegrener. Det synges vakre salmer eller det spilles friskt på gitar. Utsikten fra Oljeberget mot Tempelplassen er storslagen. Felles gange i disse omgivelser stemmer mennesker til høytid og ettertanke, kanskje lyst til å studere Skriften.
Når den svarte alterduken tas frem på langfredag, tar jødefolket frem sin hvite gledesduk for å feire påskemåltidet, frihetens fest til minne om utgangen av Egypt. Dette er en meget stor jødisk fest som trekker tusenvis av jøder til Israel og samler mange jøder rundt et mer eller mindre religiøst sedermåltid. Det er et ordensmåltid, hvor man spiser ulike retter som skal minne om utgangen av Egypt. Det er ikke bare husmor som har forberedt til lekreste retter.
Husfar bør også forbedrede de beste åndelige retter for tro å tanke. For det skal være slik at alle som har deltatt i sedermåltidet, skal føle det som om det var de selv som gikk ut av Egypt. Dette pedagogiske måltidet får mennesker til å huske påskefortellingen fra Egyptens land, minnes Guds allmakt som Han fortsatt viser i folkehavet og naturen.
Det er viktig at man lever med i Bibelens fortellinger gjennom høytidene, enten man er kristne eller jøder. Palmesøndagen kan man godt lese om Jesu inntog på esel til Jerusalem. Langfredag kan man gjerne markere litt dempet for så å la påskemorgen slukke sorgen fordi Jesus er oppstanden. Man har heller ikke vondt av å lese om utgangen av Egypt som er Guds mektige redningsaksjon av det jødiske folk, helt nødvendig for at også Messias skulle bli født.
La høytidene igjen komme til heder og verdighet, få plass i troens liv. Det vil styrke troen, kanskje bidra til å bringe nye mennesker til tro og også gi en vakker himmelhvelving over liv og gjerning. Sjekk Bibelen minst like ofte som smarttelefon og datamaskin. La Bibelen ligge åpen på bordet like lenge som datamaskinen er på.
Her i Jerusalem er det enkelte som påskemorgen hilser hverandre med «Han er oppstanden». Ja, sannelig Han er oppstanden.
