Av Vidar Norberg
(20.03.2018): Et lite håp om at tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms ville bli skrinlagt av en ny regjering brast da Sylvi Listhaug gikk av som justisminister og avverget et mulig kabinettspørsmål fra statsminister Erna Solberg som kunne felt regjeringen.
En regjering ledet av Arbeiderpartiet og Senterpartiet ville trolig vært mer lydhør overfor befolkningen i Finnmark som ikke ønsker å bli styrt fra Tromsø. Men kampen mot tvangssammenslåing av Finnmark og Troms må likevel fortsette med uforminsket styrke. Dette er en kamp om å bevare identitet og folkeflertallets selvbestemmelsesrett i et langstrakt fylke.
Enkelte mener at en folkeavstemning til tre millioner kroner er for dyrt. Men det er bare for ører å regne når det står om Finnmarks fremtid. De som synes det er for dyrt, er kanskje talsmenn for kommuner som synes de har fått for lite penger, men det er ingen grunn til å tro at de vil få mer om Tromsø skal styre Finnmark. Enten det er «fylkeshovedstaden» eller øysamfunn så kan det vel gå dem som det gikk med utkantene på den ytterste odde og i fjordene for 100 eller 50 år siden. Avfolkningsspøkelset nærmer seg nå de litt større steder. Fylkesreformen er en plattform som legger til rette for å legge ned tettsteder. Høyre i Alta regner kanskje med å tjene litt på en fylkessammenslåing, om folk flytter til «storbyen», men de fleste drar nok lenger sør. Det vil til slutt utarme Finnmark.
Skal mindre tettsamfunn klare seg, må de nok selv brette opp armene. Da er det selvsagt viktig med gode rammebetingelser som sørger for at penger fra både fisk, olje, gass og mineraler blir lagt igjen i Finnmark. Men ikke alle får sykehus, lensmannskontor og tilbud som finnes på større steder. Men la dem som vil drive fiske, fangst og jordbruk på småsteder, få lov til å gjøre det. La kvoter og rettigheter i litt større grad tilhøre de fastboende. La ikke storkapitalen hente verdiene ut av fylket, mens befolkningen blir husmenn.
At det var Sylvi Listhaugs utspill på fjesbok som skapte denne stormen, er ganske utrolig. Hun bør få lov til å si hva hun vil. Men så lenge regjeringen Solberg-II ikke har flertall på Stortinget, ble hun tvunget til å rette seg etter det. Hvorfor ble Jonas Gahr Støre så indignert. Var det noen i Arbeiderpartiet som kanskje følte seg truffet. Får enkelte i Ap, Rødt, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet de grønne sin vilje igjennom, kan det nok etter hvert utvikle seg fra sosialisme til kommunisme som har tradisjon for en helt annen og fryktelig definisjon av ytringsfrihet. Listhaugs varslede kamp for ytringsfriheten er viktig.
Det er litt merkelig at Kristelig Folkeparti hisser seg så sterkt opp over Listhaugs utspill, men tier om at hvert år drepes rundt 15.000 barn i mors liv, et brudd på det femte bud i Luthers lille katekismen hvor det heter at «Du skal ikke slå ihjel». Et kristelig parti burde jo være opptatt av slike store fosterdrapstall. Den tidligere sjefredaktøren i Dagbladet Dagen, Arthur Berg, mente i sin tid at KrF aldri burde sitte i en regjering som administrerte fosterdrapsloven. Det var visstnok en medvirkende årsak til at han måtte gå fra Dagen. Siden ble KrFs Kjell Magne Bondevik statsminister. Han hadde ingen problemer med å være øverste leder for fosterdrapene. Men et facebook-innlegg, det er for hardt, også for KrF. Å forstå KrFs moral, etikk eller teologi er ikke lett. Partileder Knut Arild Hareide snakker om anstendighet i Listhaug-saken. Eier han ingen anstendighet for 15.000 forsterdrap på norske sykehus?
Erna Solberg har jo ellers vært i Finnmark for å markere kvenenes dag. Hun synes sikkert det er veldig kjekt med minoriteter som mottar henne med åpne armer uten å kritisere. Det forsterker inntrykket av at Oslo liker det som kanskje kan minne om eksotiske tusseladder for å bruke et ord fra tidligere fylkesmann Anders Aune.
Finnmarkshilsen vil igjen oppfordre Erna Solberg til å ta til vettet i spørsmålet om tvangssammenslåing av Finnmark og Troms.