Av Vidar Norberg
I gamle dager pleide avisene å sende sine reportere fra den ytterste øy til den innerste fjord for å lage sommerreportasjer. En sommer først på 1980-tallet gikk ferden for Finmarksposten til Laksefjorden. Ikke hadde jeg sertifikat, og ikke hadde jeg bil heller. Jeg haiket og trasket. Man møtte mennesker, hørte mye og fikk gode tips.
Litt før Kunes så jeg en mann ved et bolighus. Jeg gikk bort for å høre nytt. Mannen presenterte seg som Richard Bergh. Jeg hadde aldri hørt om denne folkeminnesamleren i Laksefjord og Porsanger. Bergh var en dyktig lærer, verken lo eller slo når den unge journalist ikke visste det grann om hans folkeminnesamlinger og forfatterskap.
Senere skulle jeg få litt mer kjennskap til Berghs forfatterskap. En gang jeg reiste forbi Lakselv, gikk jeg som vanlig innom bokhandelen. Der fant jeg de fire bind av «Det susende fjell» på tilbud, 49 kroner per bok. De ble sendt i posten til Jerusalem hvor jeg nå har bodd i 19 år. Bøkene er fortellinger om livet rundt fjellstua i Skoganvarre fra midten av 1800-tallet til den andre verdenskrig, men også litt fra Lebesby kommune. På et antikvariat kjøpte jeg boken «Når vi sitt’ her og prate’» «Folk i Laksefjord forteller».
Den 29. juli 2016 døde Richard Bergh på sykehjemmet i Hareid i Møre og Romsdal, 86 år gammel. Opprinnelig var han fra Skien.
Det var i 1954 at Bergh kom som lærer til Kunes. Han begynte etter hvert å samle historier om dagligliv, alvor og skjemt. Om kona som slo i hjel mange ulveunger, om sterke karer, storm, jakt, fiske og skrømt. Møtet med den gamle, gulmalte skolebrakka på Kunes fremstår som selve skrømthuset og beviset på det overnaturlige. Fortellerne var Mikkel Tornvik, Hilmar Storli og Josef Johansen.
På kirkegården
Finmarkspostens notatblokk kom fort opp, og pennen fylte ark etter ark der vi satt utenfor Kunes og pratet. Bergh startet med historien om den kjente trollmannen Johan Kaaven fra Indre Billefjord. Det var nesten ti år før han skrev boken «Mannen som stoppet hurtigruten» i 1990. Hurtigruten kom seg ikke videre, selv om maskinene gikk, fordi skipperen var falt i unåde hos noaiden Kaaven. Historien om Kaaven handler ifølge omtalene om en helbreder, noaide, trollmann, åndemaner, svartekunstner og en mann med kunnskap om ganing.
I boken «Når vi sitt’ her og prate’» fortelles det om Kaaven som reiste til kirkegården i Kistrand. Der ble han i flere dager. For på kirkegården – hos de døde – hentet noaidene kraft til trolldomskunstene sine. Han måtte stå imot trolldom som en annen noaide hadde sendt mot ham.
Hvem var det Kaaven møtte på kirkegården, om han virkelig var der som boken forteller. Dødsriket er ifølge Bibelsk oppslagsbok det sted der de døde befinner seg mellom døden og oppstandelsen. I fortellingen om den rike mann og Lasarus lærer Jesus at det er et uoverstigelig svelg mellom dødsrikets to avdelinger. Det er Abrahams skjød hvor Lasarus var, og pinens sted hvor den rike mann var (Luk. 16, 22–23).
Før Jesu død og oppstandelse kunne nok åndemanerne hente opp de døde, selv om det var strengt forbudt. Men med Jesu inntreden i dødsriket ble dette endret. Jesus sa til røveren på korset: «I dag skal du være med meg i Paradis» (Luk. 23, 43). De som ikke tror på Jesus, er i et dødsrike og venter på endelig dom og evig fortapelse. (Åpenb. 20, 13–15). De troende er i Paradis og venter på sine herlighetslegemer.
Verken Kaaven på kirkegården, åndemanere, sannsigere, noaider eller andre kan hente opp de døde. Slike nøkler har de ikke, for Jesus sier:
«Frykt ikke! jeg er den første og den siste og den levende; og jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.» (Åpenb. 1, 18)
Etter Jesu død og oppstandelse lar det seg ikke gjøre å mane noen frem. Hvem er det da åndemanerne møter på kirkegården. Kanskje overtrua med spøkelseshistorier, men de som gir kraft, er onde ånder, som nok kan forkle seg som en død person. Derfor er ikke slikt å spøke med. Et penere ord for svartekunster er hvit magi. Den har et forførelsens slør over seg. Den kan helbrede sykdom, stille storm og legge bølger. Og gjøre meget tilsynelatende godt. Men det kan ofte følge bivirkninger med slikt. En av dem er redsel. Den onde krever gjerne noe igjen for slike gjerninger. Det kan føre like inn i fortapelsen.
Illustrert Bibelleksikon forteller at trolldom (magi) er forbindelse med overnaturlige åndsvesen som man dels underkaster seg og dels forsøker å beherske. Alle former for trolldom er strengt forbudt i loven (2. Mos 22,18; 3. Mos. 20, 27; 5. Mos. 18, 10). I Det nye testamente er trolldom beskrevet som utillatelige kunster (Ap.gj. 19, 19), mens den i Gal. 5, 20 nevnes som en av kjødets gjerninger.
Forbudte kunster
Beretninger om åndemaning er ikke noe nytt. En gang hadde Israels venstreliberale storavis «Haaretz» gjennomgang av synagogens liturgiske tekst fra 1. Samuels bok 28. Den handler om kong Saul. Gud hadde forlatt Saul. Herren svarte ikke Saul. Profeten Samuel som tidligere hadde talt Guds ord til Saul, var død.
Saul var livredd for krigen med filisterne. Til tross for at Saul selv hadde utryddet dødningemanere og sannsigere fra landet, reiste han forkledd til en trollkvinne i En-Dor som kunne mane frem de døde. Hun mante frem profeten Samuel fra dødsriket som forkynte at Saul skulle dø alt neste dag.
Slik trolldom var forbundet med hedenske religioner i Israels omverden. Ofte var det også ren overtru og innbilning. Men det kunne også ha noe ondt i seg.
Da jødefolket kom inn i Det lovede land, fikk de beskjed om å drive sannsigerne ut:
«For disse folk som du skal drive ut, de hører på dem som spår av skyene, og på sannsigere; men dig har Herren din Gud ikke tillatt slikt.» (5. Mos. 18, 14)
«Det skal ikke finnes hos deg nogen som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden, eller som gir sig av med spådomskunster, eller som spår av skyene eller tyder varsler eller er en trollmann, ingen heksemester, ingen som spør en dødningemaner, ingen sannsiger, ingen som gjør spørsmål til de døde. For enhver som gjør slikt, er en vederstyggelighet for Herren, og for disse vederstyggelige tings skyld er det Herren din Gud driver dem bort for dig.» (5. Mos. 18, 10–11)
Paulus advarer
Trolldom var heller ikke uvanlig på Paulus’ tid. Simon hadde drevet med trolldomskunster. Men han ble helt ute av seg av forundring da han så de kraftige gjerninger som ble gjort av de første troende. Han ville kjøpe seg Den Hellige Ånds gave til mektige gjerninger, men fikk istedenfor beskjed om å omvende seg fra sin ondskap (Ap.gj. 8, 9–24).
Det nye testamentet forteller også om trollmannen Elymas. Paulus så skarpt på ham og sa: «Du som er full av all svik og all ondskap, du djevelens barn, all rettferdighets fiende! vil du ikke holde opp med å forvende Herrens rette veier?» Så ble trollmannen blind for en tid (Ap.gj. 13, 11). Paulus drev en spådomsånd ut av en kvinne som fulgte etter dem (Ap.gj. 16, 16–18).
Når folk omvendte seg på Paulus’ tid, brente de «svartebøkene».
«Og en stor hop av dem som hadde drevet med utillatelige kunster, bar sine bøker sammen og brente dem opp for alles øine; og de regnet ut deres verdi og fant at den var femti tusen sølvpenninger.» (Ap.gj. 19, 19).
Trollmennene skal være i sjøen som brenner med ild og svovel, sier Johannes’ åpenbaring 21, 8.
Moderne overtru
Bibelen forteller også at i de siste tider blir det store forførelser, med falske messias’er og falske profeter som gjør store tegn og under (Matt. 24, 24).
I dag er det såkalt avkristning i den vestlige verden. Da kommer hedenskapet tilbake. For rundt 25 år siden var jeg på repetisjonsøvelse på Nyborgmoen. Da fikk jeg høre at det ble ofret tran på Mortensnes i Varangerfjorden, et gammelt offersted. Jeg skrev om det i en avis, men ingen ville stå frem. Man skjemtes av å snakke om slikt hedenskap. I dag forteller man i avisen når det ofres til samiske avguder. Dette er nyhedenskap, mot kirkens gamle lære og mot det første bud: «Du skal ikke ha andre guder foruten mig.» (2. Mos. 20, 3)
«Hvad mener jeg altså? at det er noget avguds-offer til? eller at det er nogen avgud til? Nei, men at det de ofrer, det ofrer de til de onde ånder og ikke til Gud; men jeg vil ikke at I skal komme i samfund med de onde ånder.» (1. Kor. 10, 19–20)
Det er også noen som er begynt å spørre etter de underjordiskes veier før de bygger hus. Finnmarkseiendommen sa at de ville overnatte på tomta til sitt nye hovedkvarter for å spørre de underjordiske om det er greit at de bygger der. Det er blitt vanlig for Statsbygg i samiske områder, skrev ifinnmark.no. Da slipper de at underjordiske bråker i nyhuset. Overtru og skjebnetru med påfølgende redsler er blitt en del av den moderne hverdag.
Min fars gamle onkel kunne fortelle gode historier, men han sa at han aldri hadde møtt et gjenferd. Men om han møtte et, skulle han spørre hvor det kom fra. Det kunne bli en overraskende adresse. Min bestemor i Kjøllefjord var ikke skvetten. Skyttarhuset mot Slettnesheia var kjent for spøkelser. Man både så og hørte dem i lange tider når vinden ulte, så det måtte være sant. En kveld gikk hun rett inn i huset, mens vennene ventet utenfor. Der rev hun ned noe hvit malerpapp som flagret og bråkte i vinden. Det var ikke noe gjenferd.
–Gud har kontroll over alt, og det finnes ikke noe spøkelser, sa hun.
I en bok står det om et båtlag som seilte til fiskerier på Finnmarka. De måtte søke nødhavn i uværet, og en av dem gikk til en gård for å få litt melk. Men kona kunne ikke gi stort for det var kommet ondt over fjøsen, og kyrne gav ikke stort. Fiskeren sa at han kunne litt av hvert, og det onde skulle han nok ta bort. Han skrev på en lapp, tok ut et stykke i fjøsveggen og la lappen inn. Noen år senere måtte båtlaget søke nødhavn på samme sted. De ba fiskeren, som hadde vært der før, gå til gården for å få melk, men det ville han ikke. De sendte en annen mann. Han fikk en strålende velkomst av kona da hun hørte hvem de var. For forbannelsen var veket bort etter at fiskeren var der. Kameraten spurte så denne «noaiden» hva han hadde skrevet i lappen for å få bort det onde. Der sto det noe slikt som at «farer du ikke ut, så får du bare være der». Det hele var en bløff og overtru.
Nå er det også kjerringråd, som så vidt jeg i farten husker også ble benyttet «av dem som kunne noe mer enn andre». Et menneske med forfrosne bein skulle ikke varme dem, men tine dem opp i kaldt isvann eller sjø. Da ble de skadefri. Om en noaide fortalte slikt, ble det nok oppfattet som overnaturlig makt, men det er et gammelt kjerringråd.
Hadde så Kaaven slik en stor makt at han stanset hurtigruten når motorene gikk. Det er i alle fall den mest berømte historien om ham. Men det er også en annen historie. Så vidt jeg husker kom Kaaven til Kjøllefjord og bodde i ei bu. Han hadde med seg sekker for å fylle dem med torskehoder og fisk som skulle sendes til fjorden. En dag ville de teste Kaaven og gjemte sekkene. Han kunne ikke finne dem og sto opprådd. Enkelte mente at det var fordi han ikke ville skade kameratene.
For et par år siden fikk jeg tak i Asbjørnsen og Moes samlede eventyr. Jeg leste raskt de tre bindene på rundt 1200 sider. Det mest slående var overtrua. Det var sølvkula som kunne ramme det onde. Folk la metall i senga for at ikke barn skal bli byttet med en underjordisk unge. Litt betaling hjalp også, kanskje i form av sølvskjeer. Mye fælt er det i eventyrene. Men felles er at trollet ikke tåler kristenmanns blod.
Overtru
At folk i gamle dager satt rundt ovn og parafinlampe for å fortelle skrøner, er en kjent sak. Og skrømthistorier var det mye av på den tiden. Men Richard Berghs avsluttende linjer i «Når vi sitt’ her og prate’» er interessant. Sommeren 1970 kom han etter ti år tilbake til Landersfjord. Han besøkte Peders nye hus og pratet som før i tiden. Bergh så igjen på huldresteinen.
«Men jeg klarte likevel ikke å fange inn stemningen av det gamle Finnmark. For på den andre siden av riksveien lød dur av maskiner i arbeid. Lange brakker var allerede kommet opp, og innover fjellet brøytet en anleggsvei seg frem. Her var en støy og virksomhet som hørte vår mekaniserte tid til. For det er her i Landersfjord at kraftstasjonen for Adamsfjordanlegget skal ligge. Landersfjord er ingen fredelig plett lenger. Den moderne teknikk har funnet veien til Laksefjords strender.»
Hans siste setning i «Det susende fjell» fra Skoganvarre kaster også lys over overtrua:
«Det var julen 1956. Fra hus etter hus skinte elektrisk lys. Det var slutt på parafintiden i Skoganvarre.»
Det er nok som den store nordnorske dikter Elias Blix skriver:
«Vårt heimland i myrker lenge låg, Og vankunna ljoset gøymde. Men, Gud, du i nåde til oss såg, Din kjærleik oss ikkje gløymde; Du sende ditt ord til Noregs fjell, Og ljos yver landet strøymde.»
Bergs folkeminnesamlinger er nyttige. De forteller dypest sett at overtru, vantru, skjebnetru og svartekunster ikke er noe å vende tilbake til. Bøkene bidrar på en måte til å avsløre nyhedenskapen.
En kristen kaster ikke stål over skulderen eller skyter med sølvkuler om man skulle støte på noe overnaturlig og bli redd, men nevner heller Jesu navn og blod. Eller som kirkefader Luther sier det:
«Om verden full av djevler var Som vilde oss opsluke, Vi frykter ei, vi med oss har Den som Guds sverd kan bruke. Er verdens fyrste vred Og vil oss støte ned, Han ingen ting formår Fordi alt dømt han går, Et Guds ord kan ham binde.»
Guds sverd, det er Guds Ord, Bibelen.
Artikkelen er skrevet for Menighetsblad Kjøllefjord og Lebesby menigheter i 2016.
