Julepreken 2017:
Av Axel Remme
«Og det skjedde». Disse tre første ordene i beretningen om Jesu fødsel (juleevangeliet i Luk. 2) viser til et historisk faktum, en kjensgjerning. Den er ikke legende, eventyr, myte eller sagn. Fremstillingen er en bevitnet realitet, en sannhet.
Det dokumenteres når det skjedde. «i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria». Da «keiser Augustus» befalte «den første innskrivning» til manntall. Det sies også hvor det skjedde. Den keiserbefalte innskrivning til manntall skjedde i mange land. Men Kristi fødsel, som det berettes om i denne forbindelse, skjedde «i Davids by, som heter Betlehem».
På dette bestemte historiske tidspunkt skjedde det forunderlige og vidunderlige, som apostelen Paulus omtaler slik i Gal. 4, 4–5: «Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at Han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår.» Og apostelen Johannes beskriver dette under slik, i det han bruker begrepet «Ordet» om Jesus. «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.» Joh. 1, 1–2 og 14.
På samme tidspunkt skjedde det noe i Himmelen. «En Herrens engel» ble beordret til jorden, til Betlehem, med det glade budskap: «Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by.»
Det skjedde også at budskapet ble sanksjonert og stadfestet av «en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.» Det gloria lyder med de samme ord i gudstjenester vidt utover verden. Den legemliggjorte og fødte Messias lovprises på jord og i himmelen, i tiden og i evigheten. Sangen fra Guds hærskare over Betlehem forblir i all tid her i verden og fortsetter evig i himmelen. Et uopphørlig halleluja fra alle frelste her og hisset.
Det som skjedde, var også profetioppfyllelse. Både om hvor Messias ble født og om Hans storhet og makt. Mika 5, 1–4: «Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager. — Han skal stå og vokte sin hjord i Herrens kraft, i Herrens, sin Guds navns høyhet. De skal sitte i ro, for nå skal Han være stor like til jordens ender. Han skal være fred.»
Men det skjedde også noe med dem som først fikk budskapet. De «trodde det budskap de hørte.» For «det skjedde da englene var fart fra dem opp til himmelen, da sa hyrdene til hverandre: La oss nå gå rett til Betlehem og se dette som har skjedd, det som Herren har kunngjort oss. De skyndte seg av sted, og de fant både Maria og Josef, og barnet som lå i krybben.»
Dette er for alltid en preken om hvordan det skal handles når en står overfor en Guds-opplevelse, med kall og tilskyndelse. Da er det ens eget ansvar å gjøre som hyrdene, ta den rette beslutning, bryte opp og komme til Jesus. De nølte ikke, utsatte ikke, men «skyndte seg». Slik haster det med å følge Guds tale og kall! La det skje, og forhindre det ikke!
—
—
La Ordet si deg det!
La Ordet si deg det behag,
at Frelseren er født.
Og avvis vantroens bedrag,
at ingen har Ham møtt.
For det er alltid sant og visst:
på jord er født vår Herren Krist.
Sannhetens «evige livs ord»,
vraker hvert fornekterkor.
Enhver som gjør Hans viljes bud,
får kjenne «læren er av Gud».
Axel Remme
—
—
Betlehem
Betlehem i Juda land,
herskeren fra deg skal komme.
Liten var du, men i stand
til den største ære romme.
Profeten lot forutsi:
«Hans utgang er fra gammel tid.»
Fryd deg stort Jerusalem!
Fredsfyrsten var nær til stede.
I din midte, Betlehem,
hørtes himmelsk fødselsglede.
Ære, være Gud! de sang,
frydefullt på hyrdevang.
Aldri er et større bud
brakt til noen verdens steder,
enn det gledesord fra Gud
at Messias blant oss treder.
Med Ham er Guds rike nær,
frelsen, freden, kraften her.
Axel Remme