Finnmarkshilsen

Hilsen fra Finnmark

Redaksjonen

Rettsstat og institusjoner forvitrer – politi på avveier igjen?

By

Av Jørgen Høgetveit

(05.03.2018): I et langt liv har jeg vært opptatt av rett og rettferdighet som kristenmenneske, politiker, saksbehandler og lovforvalter i inn- og utland. Men nå ser jeg en videre lovutvikling og rettspraksis som skremmer – ikke minst ut fra et historisk perspektiv.

Haugianerne. Vi behøver ikke å gå lenger tilbake enn til rundt 1800 da H. N. Hauge kjempet for tale- og møtefrihet med en frafallen kirke og embetsmakta i hælene. For Hauge ble det åtte år som fri med 8–9 arrestasjoner og til sist ble han buret inne i 10 år med knekt helse og masse annen elendighet samt avsluttet med justismord. Da var kirke og embetsmakta endelig nedkjempet gjennom mye kamp og lidelse. Lærte makter og myndigheter noe nei
– for nå var det:

Sigøynernes tur hvor man igjen brukte offentlig makt mot vergeløse mennesker fordi man ville ha dem inn i sine tanker og under styring. Kanskje kunne man tenkt at det ville stoppet der – nå måtte man vel ha lært?

Nazistene inntok Norge 9. april 1940 og marsjerte opp mot maktens sentrum: Stortinget. Nå måtte i all fall makta skjønne hva som var rett og galt. Men atter nei. En ensom oberst ute på Oscarsborg ga en jøde, Hambro, tid til å redde gullbeholdningen, Konge og regjering.
Nå reiste vel politiet seg i protest? Neida, politiet stilte igjen opp med makta – det er tryggest slik vet du blant kamerater – mens retten ut fra Bibel og Grunnlov tydeligvis ikke var innenfor pannelappene på de fleste i politikamrene. Nå var ordre at jødene skulle tas – og det ble gjort og til tilintetgjørelse ble de sendt. Heldigvis var det noen varslere, noen som våget skinnet, men ordre er ordre. Ille er det når Tsjekkias president i 2012 «sammenligner norsk fostervern med systemet til nazistene for å oppdra ariere.»
Nå har vi et politi som står passive mens ny-nazister marsjerer opp Kristiansands hovedgate.
Slå den!

Men nå måtte det vel endelig være slutt på å misbruke samfunnsmakta – men skivebom igjen. Nå hadde man fikset lovverket så man stikk i strid med tidligere vern av hjemmene og internasjonal rett – bruker politimakten til å vasse rett inn i hjemmene til folk, går inn i skoler og barnehager og hanker inn barna i strid med Skolelov, foreldrerett etc.

Barnevernet med politimaktene herjer de tusen hjem og som stortingsrepresentant Kjersti Toppe sier: «svik satt i system». Og dette systemet fungerer slik at en dommer trakk seg (Kvilhaug, ca år 2 000) og skrev: «Barnevernet knuser familiene – og reduserer livskvaliteten til barna». Og i Haugesund får vi den ene håpløse saken etter den andre – endog sabotering av Høyesteretts avgjørelse om tilbakelevering av et barn. Hvem gir dem (Barnevern/Fylkesnemnd) ryggdekning for slike rettsløse tilstander.

På Ås, i Akershus, kjører tre politibiler fram med seks mann og to kaster seg over en 12-åring som rømmer vettskremt og skriker for livet – mens mora filmer og roper om hjelp – endog som canadisk statsborger (tre fra Barnevernstjenesten deltok). Medier er fulle av slike og lignende saker som for eks. «Glassjenta», jenta i Sørlandsparken, familie i Haugesund som rømmer til Ukraina osv. osv.
Advokat Erik Bryn Tvedt i Sandefjord i Aftenposten signaliserer at makta til Barnevernet er for mye makt til et slikt organ. Kransen på makten nå nylig er å krenke kirkeasylet i et Bedehus, i Fitjar i Hordaland! Finns det ikke igjen mennesker i Storting og politietaten som kan vurdere om en ORDRE er rettsstridig eller ikke, om enn ikke mot norske u-lover, så mot naturretten. Så forresten en politimann som var inne på slike tanker. Det hjalp ingen i Nürnberg, etter den andre verdenskrig, å prosedere på ordre når de ble vurdert etter naturretten og dømt for «crime against humanity».

I 1942 hadde vi i alle fall en kirkemakt i Norge som skrev «Kirkens Grunn» og talte med Luther og «Når kusken blir gal», og fikk prestene over hele landet til å lese høyt og tydelig hva som var RETT og deretter la ned embetene sine. (Les linken i Kirkens Grunn, punkt IV, OM barna! Også kopiert inn helt sist*)

Men nå – ja, nå spises RETTSSTATEN opp bit for bit helt i tråd med ønskene fra frankfurterideologien som går under «radaren» på de fleste.
Hvis man lar disse kreftene fortsette å herje – vil det innen kort tid reise seg motkrefter, fred og sivilisasjon går dukken og Norden ende opp i store voldelige motsetninger. Etter Romerbrevet kapittel 13, 3 skal de «styrende ikke være til redsel for den gode gjerning, men for den onde.» Skal man skape fred og frihet må makten brukes etter den «rette frihet og orden» – ellers går det galt uansett hva en gjør. Vi har også god historisk erfaring for det i Norge.

Kirkens Grunn ble:
«Opplest fra prekestolen i alle landets hovedkirker 1. påskedag 1942 (i annekskirkene 2. påskedag, i det nordligste Norge søndag etter påske), i forbindelse med at et stort flertall av statskirkens geistlige nedla sine embeter.» (Store Norske Leksikon.)

«IV Om foreldrenes og kirkens rett og plikt i barneoppdragelsen.

Vi erklærer: Hver kristen far og mor har plikt og rett til å oppdra sine barn i kirkens tro til et kristent liv.

Guds ord sier: «Du skal elske Herren, din Gud, av alt ditt hjerte og all din sjel og all din makt. Disse ord skal du gjemme i ditt hjerte og du skal innprente dem i dine barn.» (5. Mos. 6, 5). Til barna sier Skriften: «Vær lydige mot eders foreldre i Herren, for dette er rett.» (Ef. 6.)

På dette bibelske grunnlag lyder Norges Grunnlov, § 2: Den evangelisk-lutherske religion forbliver statens offentlige religion. De innvånere som bekjenner sig til den, er pliktige til å opdra deres barn i samme.

Ved dåpen har kirken tatt imot foreldrenes ja til at de vil følge denne forpliktelse. Under håndspåleggelse på barnets hode uttaler presten ved dåpen at det er «den allmektige Gud, vår Herre Jesu Kristi far, som har gjort dig til sitt barn og tatt dig inn i sin troende menighet.» Derfor er barnets kristne oppdragelse den hele kirkes sak, sammen med den kristne skole og det kristne hjem.

Kirken vilde sviktet sin forpliktelse på det kristne opdrageransvar om den rolig så på at en verdslig øvrighet organiserer en moralsk barne- og folkeopdragelse, uavhengig av kristent syn. Foreldre og lærere må ikke søkes drevet til i strid med sin samvittighet å utlevere barna til opdragere som vil «revolusjonere deres sinn» og innføre dem i en «ny livsanskuelse» som kjennes fremmed i forhold til kristendommen.»

(Kommentar-avisa.no)

«Kvinnekamp er klassekamp, klassekamp er kvinnekamp» – runger i bygatene

By

Av Jørgen Høgetveit

(08.03.2018): Hvorfor? Jo, for verden ligger i det onde – noe ikke et rimelig oppegående menneske kan bortforklare om en ser seg rundt. Og disse onde åndskreftene/ideologiene herjer med mennesket om det ikke har forankring i motkrefter som kan drive ondskapen vekk og gjenskape rester av de paradisiske tilstander som var mellom mann og kvinne i Edens have, det «første riket».

Man kan med letthet observere det i kultur etter kultur hvordan man forsøker å kontrollere livskreftene – eros/erotikken – som er fjernt fra agape – den guddommelige kjærlighet. Det er eros-polariteten mellom kjønnene som skaper nytt liv som er arbeidskraft, soldater og nasjonens fremtid, så den må voktes. Da må man vokte inngangen til livmoren – og den overvåkningen blir gjort på mange måter i de forskjellige kulturer. Det er vel bare den judeo-kristne kulturen som skapte en frihetskultur for både kvinne og mann med en enorm livskraft og bærekraft – selv om den heller ikke var fullkommen – på grunn av den nevnte verden som ligger i det onde.

Men tilbake til hvordan verden uten Gud må vokte moren til livet.

I Kina hadde man tydeligvis hatt en kvinnekultur som hadde seiret over mennene og drevet dem ut av landsbyens styr og stell. De var bare innom om natten for å fornye etterslekten. Det skjønte man etterhvert ikke fungerte – selv om store rytterstatuer av krigerkvinner fremdeles finnes i de fjerne strøk av Kina. Nei, løsningen ble å krølle tærne innunder foten på jentebarna og slik hindre at de voksne kvinnene kunne gå særlig langt fra hjem og barn. Bare et ord dekker det og det neste: forferdelig.

Går man ti India – en kjempestor kultur som riktig nok har lovfestet at kvinnen ikke skal være med på bålet når man dør som man tidligere praktiserte – men slutt på det er det visst ikke ennå. Kvinna er mannens eiendom og skal tydeligvis ikke være til egen eller andres glede og nytte når mannen dør.

Går vi til Afrika, den hedenske og muslimske verden, driver man ennå på i stor stil med å omskjære jentebarn – og syr dem igjen så de knapt kan urinere. Så er man i alle fall sikret at de er mannens eiendom fullt og helt og ikke forlyster seg med andre menn. For en u-kultur.

Den muslimske verden har også andre ordninger, blant annet kler man kvinnene inne for å skjule det meste så ingen annen mannsperson skal forlyste seg i skuet og fristes til et #metoo. Kvinna får selvsagt ikke kjøre bil – for da kan hun jo komme helt på avveier. Og skal hun ut, så skal hun ha sikkerhetsvakt – og skulle hun ta seg små friheter, risikerer hun offentlig steining halvt nedgravd på en offentlig arena. Nok en sikkerhetsordning er flere koner i full dekning i kjetting etter mannen!

Europa har heller ikke vært helt bort for å sikre sin eiendom og fremtid. På museer kan man i dag beskue noe så ufattelig som et kyskhetsbelte – som mannen låste på kvinnen sin når han reiste bort for lengre tid. Krenkelser som måtte forekomme, ble effektivt ryddet opp i ved at mannfolka ordnet med blodhevn.

Et interessant glimt inn i den dødelige kampen har vi fra trettiårene da en sufragett (datidens likestillingskjempere) prøvde å dytte W. Churchill foran et innkommende tog. Kona forsvarte mannen sin med en paraply og «Den vestlige sivilisasjons redningsmann» ble reddet og vi med ham noen få år senere.

Det finnes stort sett bare en noenlunde menneskeverdig kultur med frihet, fred og bærekraft hvor begge kjønn har fullt menneskeverd uten denne forferdelige kampen mellom kjønnene med forskjellige metoder, og det er der hvor deler eller hele den judeo-kristne tro og tenkning har kommet inn og skapt en ny og helt annen kultur. Men nå har også den blitt undergravd av en teologi som har trukket seg tilbake fra Sannheten og ikke våget å forkynne hele Guds råd til liv og salighet. Dessuten har Satan skaffet seg et vel utspekulert ideologisk system av politisk korrekthet fra Frankfurterfolkene, bestående av ideene fra Den franske revolusjon, Marx, Freud, Darwin og ny-marxismen. (Ap. 1923 og 68-erne) De har gjort en effektiv, men forferdelig jobb med å underminere basis for den vestlige sivilisasjon, den kristne tro og tenkning om det «første riket» familien – hjemmet med mann og kvinne og barna i frihet og fred.

Nå vil i økende grad kvinner leve med kvinner og menn med menn som selvsagt er natur- og bibelstridig – og få spør hvorfor en slik kultur utvikler seg. Hvorfor ryker båndene av agape og eros mellom mann og kvinne, og staten tar over de få barn og fremtiden på vei bort fra frihet og inn i en totalitær stat. Hvorfor gir gutta opp og dreper seg seks stykker hver måned – og lite barn har vi fra før – 1,62 barn per fertil kvinne (2017, Oslo 1,50 barn). Det spår nasjonalstatens undergang. Importen kan rette litt på det (men tall fra 2017 viser at her er for mange arbeidsuføre) – men det blir en annen kultur som knapt 8.-marsjerende vil ha.

Det var ikke slik bare for noen få titalls år siden. Da hadde vi det godt selv om det ikke var fullkomment. Det Utopia man nå tror på, er som alle utopiaer, en hildring som forsvinner og en aldri når – men da sitter en igjen i ruiner som nazistene – de velutdannede tyskere gjorde.

Det ideologiske opplegget kan vi ikke komme inn på her, men i januar 1978 talte prof. E. Danbolt til alle generalsekretærene i de kristne organisasjoner på Geilomøtet om Likestillingsloven som er et ektefødt «barn» av Frankfurterne. Da fortalte han de at dette var en «totalitær fullmaktslov» som kom med det nye «kjønnsrollemønster». Reaksjonen har vært mer tilpasning enn kamp. Så er vi der vi er i dag – med et samfunn som smuldrer under bena på oss alle – til jubelskrik av de «intetanende» togforførere – som nok stilner når konsekvensene favner en og ikke ektefellen og barna.

(Kommentar-avisa.no)

Statoil utsetter oljeterminal på Veidnes

By

(9. mars 2018): Det blir ikke ilandføringsterminal for olje fra Johan Castberg til Veidnes i Nordkapp kommune i 2022. Statoil mener det må føres i land olje fra flere felt i Barentshavet for at det skal bli lønnsomt. Det ble klart da Statoil holdt et informasjonsmøte i Honningsvåg fredag.

Radio Nordkapp skrev at det kan bli omlasting til skip på Sarnesfjorden.

–Mange i Finnmark har vært positive til oljeutvinning i nord. Når man ser at det ikke blir arbeidsplasser på land, setter man godviljen på spill. Det kan føre til økende motstand mot olje og gass i nord. Når saken kommer til Stortinget, må vi få med oss hele det politiske miljøet til å arbeide for at en terminal må på plass før Statoil får lov til å starte produksjonen fra Johan Castberg, sa Hansen til Radio Nordkapp.

–Vi kan ikke ha en nordområdepolitikk i dette landet som kun handler ressursuttak fra Barentshavet, børsnoteringer og statskassa. Vi må ha en nordområdepolitikk som handler om lokalsamfunn og folk. Det er kun slik man skaper legitimitet for denne næringen. Det er den knaggen olje- og gassnæringen henger på, i alle fall blant folk, sa ordfører Kristina Sigurdsdóttir Hansen i Nordkapp kommune til NRK Finnmark.

Hansen kommer ifølge Radio Nordkapp til å be om at regjeringen krever en terminal på Veidnes.

Ordføreren skal i neste uke ha et møte med Olje- og energidepartementet.

FeFo vant over Nesseby bygdelag i Høyesterett

By

FeFo-direktør Jan Olli. (Foto: Eirik Palm)

(9. mars 2018): Høyesterett har enstemmig fastslått at Finnmarkseiendommen (FeFo) har rett til å forvalte grunnen og naturressursene i Nesseby. Dommen kom etter at Nesseby bygdelag krevde råderett over utmarksressursene.

I en pressemelding fra Finnmarkseiendommen heter det at FeFo tar Nesseby-dommen til etterretning. FeFo-direktøren Jan Olli er fornøyd med en avklaring og håper dommen i Høyesterett bidrar til ro omkring rettsforholdene i Finnmark.

–Dette er en sak som vil få betydning for videre praksis. Derfor var det viktig for oss å prøve utmarksdomstolens konklusjon i Høyesterett. Først og fremst er vi fornøyd med at vi får en endelig avklaring. Dommen legger føringer, som vi håper vil bidra til ro omkring rettsforholdene i Finnmark», sier Olli i pressemeldingen.

Ankesaken

I pressemeldingen heter det videre at FeFo valgte å anke utmarksdomstolens dom av 23. januar 2017, der innbyggerne i et område i Nesseby ble tilkjent eksklusiv rett til jakt, fiske og multeplukking på et areal på om lag 400 kvadratkilometer.

Høyesterett har kommet til at Nesseby bygdelag ikke har opparbeidet eksklusiv rett til utmarksressursene i det aktuelle området, men at de har selvstendige bruksrettigheter ivaretatt gjennom Finnmarksloven.

Olli var til stede i Høyesterett under opplesningen av dommen, fredag.

Finnmarkskommisjonen konkluderte i sin rapport i 2013 med at lokalbefolkningen har selvstendige, men ikke eksklusive, bruksrettigheter i tvisteområdet. Dette forplikter FeFo.

–Finnmarkskommisjonens konklusjon om at lokalbefolkningen har opparbeidet rettigheter til utmarka, står godt. Det påhviler et stort ansvar for FeFo å etterleve og operasjonalisere det. Det blir en stor og viktig jobb fremover. Vi vil fortsette med et godt og nært samarbeid med bygdelag og alle andre som bor i Finnmark, sier Jan Olli.

Nesseby-saken er behandlet som plenumssak i Høyesterett. I tillegg til at saken er av prinsipiell betydning og vil legge føringer, har FeFos holdning vært at en avgjørelse i Høyesterett vil styrke legitimiteten for fremtidig forvalter, uavhengig av hvem det måtte bli. I tillegg vil det bidra til å skape ro omkring rettighetsforholdene i Finnmark, går det frem av FeFos pressemelding.

–Å få ro om rettsforholdene har vært viktig for oss, og vi vil bidra til dette. Vi tar dommen i Høyesterett til etterretning. Vi skal nå lese dommen nøye og sette oss grundig inn i innholdet, sier FeFo-direktøren.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Amerikas pastor, Billy Graham, stedt til hvile

By

Billy Graham var en kjent røst fra radio i Amerika. Allerede i 1950 begynte han med sine faste radioprogrammer, som var en videreføring av budskapet fra vekkelsesmøtene. (Alle fotos: Billy Graham Library)

Av Knut-Einar Norberg

Han var kjent som «Amerikas pastor». En uformell tittel i et land som ikke har noen formell religion. Men Billy Graham hadde denne hederstittelen som ble gitt ham av media og ledere i mange tiår. Fredag 2. mars 2018 ble William Franklin Graham Jr. stedt til hvile i hjembyen Charlotte i delstaten North Carolina, 99 år gammel.

Over 2.500 deltok i den private begravelsen ved Billy Graham Library, som er et museum over Billy Grahams liv og virke og et bibliotek som dokumenterer livet til en av verdens største forkynnere. I tillegg til familie deltok USAs president Donald Trump, hans kone Melania, visepresident Mike Pence og hans kone Karen, foruten andre «nære» venner og bekjente.

Møteplakat

Verdig slutt

Billy Grahams liv ble avsluttet akkurat slik hans karriere begynte. I et gigantisk telt, ikke ulikt de man før holdt store teltmøter i. Der ble det sunget kristne gospelsanger, salmer og det ble forkynt. Familiemedlemmer snakket om sin far og hvor høyt han elsket dem, og hvordan dette inntrykket de vokste opp med også gav dem et innblikk i hvordan Gud elsker sine barn. Dette var Billy Grahams aller siste korstog, og det var slik han ville ha det.

Bisettelsen var enkel. Like enkel som livet til Graham som vokste opp på en meierigård i det som den gang var utkanten av byen Charlotte. Her på museet ligger barndomshjemmet hans. Det ble i sin tid flyttet noen mil sørover til fjernsynsevangelist Jim Bakkers kristne fornøyelsespark, før den gikk overende som følge av Bakkers personlige skandaler. Da Billy Graham Library ble bygd og åpnet i 2007, ble huset hentet tilbake og satt opp hvor det nå står. Hans kone Ruth ble begravet her samme år, og de to ligger nå vedsiden av hverandre, slik de planla lang tid i forveien.

Familien Grahams liv var preget av nøysomhet. Da sønnen Franklin som overtok styringen av den evangeliske virksomheten besøkte et fengsel i delstaten Louisiana på slutten av 1990-tallet, møtte han flere fanger som satt inne på livstid. De fikk tiden til å gå ved å snekre sammen enkle likkister av finerplater. Franklin var imponert over håndverket, og han bestilte to, en til hver av foreldrene. Den eneste ekstra finessen kistene hadde var et enkelt kors.

Billy Graham fikk en heder få er forundt da hans kiste lå i rotundaen på US Capitol i to dager. Denne hederen er bare gitt til tre sivile amerikanere før ham.

Sped begynnelse

Billy Graham ble selv frelst på et vekkelsesmøte av det gamle slaget, hvor evangelister holdt kampanjer i telt. Det var under depresjonen på 1930-tallet. Han gikk på flere bibelskoler og endte opp ved Wheaton College i delstaten Illinois, hvor han møtte Ruth Bell som ble hans kone.

Høsten 1947 holdt han sitt første korstog i byen Grand Rapids i Michigan. Nøyaktig to år senere i september 1949 holdt han et stort teltmøte i Los Angeles under banneret «Kristus for hele Los Angeles». Avismagnaten William Randolph Hearst fattet interesse for vekkelsesmøtene og skrev side opp og ned om dem. Det førte til internasjonal oppmerksomhet, og resten er historie.

Like etter møteserien i Los Angeles ble han spurt om å starte et nasjonalt kristent radioprogram. Til å begynne med takket han «nei», men lovet så å gå med på dette dersom han kunne klare å samle inn det som den gang var en svimlende sum på 25.000 dollar på en kveld. Og pengene kom inn, og programmet «Hour of Decision» (beslutningens time) ble født. I 1950 ble Billy Graham Evangelistic Association (BGEA) dannet og Graham tok i bruk radio, film, fjernsyn og senere satellitter for å nå ut med budskapet om frelsen i Jesus Kristus. Om han var på scenen, prekestolen eller på fjernsyn eller film, så var han kjent for å holde mikrofonen i den ene hånda og Bibelen i den andre.

Den kjente predikanten Billy Graham døde i sitt hjem i Nord-Carolina onsdag den 21. februar 2018. Han ble 99 år.

Globalt foretak

Billy Graham holdt et forrykende tempo i sin virksomhet. For han hadde sjelenød for de som ikke hadde tatt i mot Jesus som sin frelser. BEGA anslår at Graham forkynte direkte til 215 millioner mennesker i 185 land. I tillegg nådde han langt flere via fjernsyn, video, film og internett. Den største møteserien hans var i Seoul i Sør-Korea. Fra 30. mai til 3. juni 1973 kom 3.2 millioner mennesker for å høre ham forkynne. Den siste kvelden alene kom 1.1 millioner mennesker til rullebanen ved Yoi-do Plaza hvor Graham holdt møter.

Billy Graham var ikke bare ettertraktet i utlandet og blant vanlige folk. Hjemme gled han inn i en rolle som åndelig rådgiver til samtlige amerikanske presidenter fra Harry Truman til Barack Hussein Obama. Han var spesielt nær Richard Nixon, som angivelig tilbød ham fast jobb i administrasjonen om han så ønsket, inkludert ambassadørjobben i Israel. Men Graham takket nei.

«Skandalen»

Forholdet til president Nixon fikk i ettertid mye omtale, og skadet Grahams rykte i en kort periode. Nixons rådgiver H.R. Haldeman skrev i en bok i 1994 at Graham hadde kommet med flere antisemittiske uttalelser i møte med Nixon. Graham benektet dette på det sterkeste, men da lydbåndopptak fra Det hvite hus under Nixon ble offentliggjort, og man kunne høre Graham referere til jøder som «pornokonger» og han sa seg enig med Nixon i at amerikanske medier var dominert av liberale jøder og dette kunne ødelegge USA, krøp Graham, som var en sterk talsmann for Israel, til korset.

-Dersom det ikke var på et bånd, ville jeg aldri ha trodd det selv, sa Graham i et intervju med Newsweek.

-Jeg kan tenke meg at jeg forsøkte å ta meg godt ut. Jeg følte meg så elendig over dette, jeg kunne ikke tro det. Jeg gikk til et møte med jødiske ledere og sa at jeg ville krype til dem og be om unnskyldning, sa Graham.

Dette var den eneste «skandalen» som involverte evangelisten i alle de årene han forkynte.

Brannbiler med hevet stige og flagg sammen med tusenvis av amerikanere stod langs motorveien da Billy Grahams kiste ble fraktet fra fjellene i North Carolina hvor han bodde til det siste, og ned til Charlotte.

Annerledes

I et intervju med Fox News i 2011 ble Graham spurt om hva han ville gjort annerledes i sin «karriere» dersom han kunne.

-Jeg ville lest mere. Jeg ville bedt mere, reist mindre og færre taler. Jeg påtok meg alt for mange oppdrag på alt for mange steder rundt om i verden. Dersom jeg kunne gjøre alt om igjen ville jeg tilbragt mer tid i meditasjon og bønn og fortalt Herren hvor høyt jeg elsker ham, sa Graham.
Familien hans betalte en pris for hans høye engasjement rundt omkring i verden. Tidvis var han lenge borte fra dem.

-Nå er han «endelig hjemme» der hvor han lengtet etter å være, sa pastor Robert Jeffres i First Baptist Church i Dallas, Texas om Grahams bortgang.

Graham var en gang medlem av Jeffres kirke før han flyttet til hjemstaten North Carolina. Jeffres mor ble frelst under Grahams møter, og hun oppdro Robert Jeffres til å følge Jesus.

-Ikke siden apostelen Paulus har det vært en så stor forkynner blant oss, sa Jeffres.

Rick Warren som er pastor i California sa at selv ikke Moder Theresa var så kjent som Graham.

-Graham forkynte alltid frelse. Han var like enkel privat som på talerstolen, og var alltid interessert i andre mennesker, sa pastor Greg Laurie i California.

Billy Grahams sønn, Franklin, som nå driver sin fars organisasjon videre, taler under begravelsen på Billy Graham Library. Hans fars barndomshjem er til venstre, en moderne melkefjøs er gjort om til et bibliotek.

Verdig

Billy Graham var en enkel mann som aldri forsøkte å heve seg selv, bare evangeliet han forkynte. Han nøt stor respekt over hele USA. Tusener av amerikanere tok et siste farvel med forkynneren da kisten hans ble kjørt fra Asheville i fjellene i North Carolina hvor evangelisten bodde og de 20 milene til Charlotte. Brannbiler med hevede stiger og vaiende flagg stod parkert over broene på motorveien sammen med lokalfolket og så Grahams siste reise. Mange av de som stod langs veiene fortalte om hvordan de ble frelst for mange tiår siden under Grahams møter.

I Charlotte strømmet ytterligere tusener av mennesker fra mange land for å si farvel. Deretter ble kisten fløyet til Washington og Graham var den fjerde sivile amerikaneren som fikk æren av å ligge i rotunden på US Capitol, i hjertet av den amerikanske kongressen. To politimenn som ble drept i tjeneste i kongressen og borgerrettighetsforkjemperen Rosa Parks er de eneste andre sivile som har fått denne hederen.

President Donald Trump erindret i en tale hvordan hans far Fred insisterte på at sønnen Donald ble med på vekkelsesmøte på Yankee Stadium i New York i 1957. Det var en kveld Trump familien aldri glemte

-Over alt hvor Graham reiste, så hadde han det samme budskapet: Gud elsker deg, sa Trump.

Leder i Representantenes hus, Paul Ryan sa at Graham var «en stor mann, men ikke av seg selv, men i lys av den han tjente, med hele sitt hjerte sin sjel og sitt sinn».

Billy Graham døde i sitt hjem den 21. februar 2018. Han ville blitt 100 år gammel 7. november i år.

Tusener av amerikanere stod i kø for å vise Billy Graham den siste respekt mens hans kiste stod i US Capitol, en heder som bare tre andre sivile har hatt før ham. (Alle fotos: Billy Graham Library)

–Billy Graham ringte Nixon da Israel trengte luftbro med våpen mot sovjetstøttet arabisk angrep

By

Billy Graham og Golda Meir i 1969. Bildet er fra boken «Mitt Liv» av Golda Meir.
(Skjermklipp fra Billy Graham Library)

Av Vidar Norberg

USAs store vekkelsespredikant Billy Graham ble under sin reise til Israel i 1960 god venn med Israels utenriksminister Golda Meir. Hun var Israels statsminister da flere arabiske stater med støtte fra Sovjetunionen lanserte overraskelseskrigen på yom kippur i 1973. Israel var i desperat mangel av våpen og ammunisjon. Da ringte Billy Graham til sin venn, USAs president Richard Nixon, og ba ham sende våpen til Israel. En luftbro ble opprettet, går det frem av nekrologer etter Billy Grahams død.

Tuly Weisz er direktør i organisasjonen Israel365 som fremmer samarbeid mellom kristne sionister og Israel. Han forteller historien om Graham og Meir i en artikkel i avisen The Jerusalem Post.

–Da en koalisjon av arabiske hærer lanserte et overraskelsesangrep mot Israel i 1973, var staten i sjokk og hadde et desperat behov for våpen. Graham tok telefonen og ba sin venn Nixon om å hjelpe statsminister Golda Meir. Grahams telefon bidro til å overbevise USA om å starte en luftbro med viktige våpen som reddet den jødiske staten fra et overveldende arabisk stormløp, skriver Weisz.

Zev Chafets skrev på nettstedet Bloomberg.com at Israels overlevelse så ut til å være truet etter at yom kippur-krigen brøt ut. Graham samlet sammen evangeliske støttespillere og kontaktet personlig Det hvite hus. Dette ble koordinert med Israels daværende ambassadør og senere statsminister Yitzhak Rabin. I sine memoarer skrev Rabin at Grahams uforbeholdne støtte til Israel aldri lot være å røre ham.

–Til slutt gav Nixon selv ordre  om å sende oss kjempefly, nemlig C-5 Galaxies. Da jeg fikk vite at disse flyene landet i Lydda, gråt jeg for første gang siden krigen begynte, skrev Meir i sin selvbiografi «Mitt liv».

En israelsk soldat som arbeidet på flyplassen i Israel, fortalte om luftbroen hvor flyene landet flere ganger i timen med viktig utstyr fra USA til Israel. Israel vant yom kippur-krigen med Guds hjelp.

Varig vennskap

Vennskapet mellom Graham og Golda Meir startet alt i 1960 da Graham besøkte Israel. Chafets skriver videre at Ben-Gurion godkjente møter i arabisk-kristen sammenheng, inklusive på YMCA-hotellet i Jerusalem. Graham ønsket ifølge Chafets også å tale i Tel Aviv, men det kunne felle regjeringssamarbeidet med de ortodokse. Ben-Gurion foreslo gjennom en utsending at Graham kunne tale i hovedauditoriet så lenge han ikke nevnte Jesus eller leste fra Det nye testamente.

–Graham kunne laget en sak av dette. Men han var i Israel for å skaffe seg venner. Han forsto at dette ikke var personlig ment, men politikk. Graham droppet Tel Aviv, skriver Zev Chafetz.

Golda Meir var takknemlig for Grahams fleksibilitet og ga Graham et offentlig lunsjmøte.

–Hun ble sjarmert av den kjekke unge evangelisten, særlig når han forsikret henne om at han ikke hadde noen intensjoner om jødemisjon, ifølge artikkelen på Bloomberg.com.

–Da jeg kom på prekentur til Israel, var jeg med utenriksminister Golda Meir og lovet henne at jeg ikke var der for å proselyttere. Jeg var heller der for å takke det jødiske folket for å proselyttere meg, sa Graham.

Golda Meir var også venninne med Grahams kone Ruth som hun beundret. Meir signerte sin biografi «Mitt liv» til henne og skrev «Til Ruth, med kjærlighet og beundring for deg og dine.»

På 1970-tallet satt Golda Meir mellom Billy Graham og Richard Nixon i Det hvite hus. Hun gav predikanten en illustrert hebraisk bibel. Der sto det: Til en stor lærer i alle store spørsmål for menneskeheten og en kjær venn av Israel.

Støttet Israel

Graham var tidlig ute med å støtte Jerusalem som Israels hovedstad. Under seksdagerskrigen i 1967 fortalte Graham til Andi-Defamation League at han så på Jerusalem som en udelt, jødisk hovedstad.

Zev Chafets påpekte videre i sin artikkel at Graham kjempet for løslatelse av sovjetiske jøder og oppfordret til immigrasjon til Israel.

Billy Graham oppfordret til evangelisk-jødisk dialog.

–Jødene er Guds utvalgte folk. Vi kan ikke gå imot dette uten å skade oss selv, sa Graham.

I 1973 gikk han mot «Key 73» som var en kampanje for å konvertere jødene i Amerika. Dette var kontroversielt blant sørstatsbaptistene.

–Jeg tror at Gud alltid har hatt et spesielt forhold til det jødiske folk… I min evangelisttjeneste har jeg aldri følt meg kalt til å utpeke jøder som jøder, skrev Graham i Christianity Today.

Chafets mener at Graham har hatt innflytelse på unge sionister som Jerry Falwell, Pat Robertson og John Hagee.

Graham talte også i Norge. En viktig del av hans forkynnelse var tilgivelsen i Jesu blod.

 

Billy Graham og USAs tidligere president Richard Nixon.

Klart Finnmark kan bli en egen stat

By

Av Vidar Norberg

(7. mars 2018): Redaktør Geir Wulff i den samiske avisen Sagat i Lakselv ønsker at Finnmark skal fortsette som eget fylke i Norge. Men dersom det ikke går, mener han at Finnmark bør bli et eget land. Wulff fortjener ros for sitt utspill. Han sier nok det som flere tenker.

–Vi må få anledning til selv å avgjøre om vi skal være et selvstendig fylke eller ikke. Får vi ikke være et selvstendig fylke, er det min hjertens mening at da kan vi likegodt være et eget land. Finnmark er større enn Danmark. I Europe finnes det et 20-talls selvstendige stater som har et mindre areal enn Finnmark. Ingen av dem har de samme rike naturressurser som vi har. Det er vi som bidrar mest til AS Norge, sa Wulff til NRK.

Det er ingen tvil om at det er mulig for Finnmark å klare seg som en egen stat. Det er nok verst for resten av Norge om naturressursene, den strategisk viktige landsdelen og selve eventyrlandet forsvinner.

Senterpartiets forslag om folkeavstemning er meget bra. Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mælands fresende nei fra Stortingets talerstol onsdag 7. mars vitner og om en hovmodig holdning overfor et folk som er glad i Finnmark. Hun tviholder på at Stortingets maktovergrep er demokratisk. Men det er jo slik at resten av landet med simpelt flertall kan vedta å tappe Finnmark for ressurser, utslette dets identitet. Eller for å si det med redaktør Geir Wulff:

–Finnmark har til alle tider vært behandlet som en koloni under København, Stockholm og etter hvert Oslo, sier Wulff.

Det forstemmende er at Kristelig Folkeparti ikke lytter til finnmarkingene og endrer syn i denne saken. KrF har jo forsøkt å fremstå som et slags rettferdighetsparti for de svake i verden, men når urett og overgrep rammer befolkningen i Finnmark, føler KrF seg hjemme blant herrefolket på Stortinget. Da er det tilsynelatende ikke mye hjelp å få fra KrF heller.

Politisk redaktør Geir Ramnefjell i Dagbladet kom med en advarsel om at dette begynner å ligne om katalanske tilstander. Han foreslår at statsminister Erna Solberg og Monica Mæland bør reise til Finnmark for å snakke. Men i denne saken bør regjeringen Solberg-II få reisepass ut av regjeringskorridorene før tvangssammenslåingen med Troms blir et faktum fra 1. januar 2020.

 

 

 

 

Kampen for Finnmark kan bli lang

By

Av Vidar Norberg

(5. mars 2018): Kampen mot sammenslåing av Troms og Finnmark er ikke over, selv om den borgerlige regjeringen tvinger sammenslåingen igjennom. Så lenge det er folk i Finnmark som vil at Finnmark skal være et eget fylke, kan kampen gå i generasjoner.

Skulle Arbeiderpartiet igjen komme i regjeringsposisjon, kan man jo håpe at de vil «tvangsoppløse» et eventuelt storfylke og gi Finnmarks befolkning den demokratiske styringsretten tilbake. Denne kampen bør kjempes til Finnmark er fritt.

Det var gledelig å se at Arbeiderpartiet i Finnmark på sitt årsmøte i Kirkenes søndag den 4. februar sa nei til Gardermoen-avtalen, mot bare 11 stemmer. Det er også positivt at tidligere nestleder i AP, Helga Pedersen fra Tana, gikk klart ut mot avtalen. Men dette handler ikke om hva Finnmark kan få tilført av makt, institusjoner og kroner. Det handler om å la en landsdel få lov til å beholde sin naturgitte særegenhet.

La Finnmark være Finnmark og Troms være Troms. Oslo er for langt unna til å bestemme.

Billy Graham (1918–2018) – Fra tvil til full tillit til Bibelen

By

Den kjente predikanten Billy Graham døde i sitt hjem i Nord-Carolina onsdag den 21. februar 2018. Han ble 99 år.

Av Torbjørn Greipsland

–Billy, tidsmessig er du 50 år på etterskudd. Folk godtar ikke lenger at Bibelen er inspirert slik du tror. Din tro er for enkel. Ditt språk er utdatert.

Det fikk Billy Graham høre av sin venn Chuck Templeton i sine første år som predikant, slik han selv forteller det i sin selvbiografi «Just As I Am».

Utfordringer fra vitenskap og filosofi rokket ved Grahams oppfatning, selv om han ikke hadde noen tvil når det gjaldt Jesu guddommelighet og Bibelens gyldighet. Men kunne man stole på alt i Bibelen? Det utfordret Graham. Hvis tvilen vedvarte, måtte han gi opp sin predikantvirksomhet. Selv om noen kristne så på tvil som en dyd, et gode, så var det ikke slik for Billy Graham. Det var mer alvorlig enn som så. Dessuten hadde de seneste evangeliseringskampanjene ikke gitt de resultater de ønsket.

Så opplevde han noe alene ute i skogen en kveld i 1949. Han åpnet Bibelen men kunne ikke lese den i månelyset.  Men han ba: Å Gud, det er mange ting i Bibelen jeg ikke forstår. Der er mange problemer som jeg ikke har noen løsning på. Der er mange tilsynelatende motsetninger. Det er opplysninger i den som ikke synes å samsvare med moderne vitenskap. Noen av de filosofiske og psykologiske spørsmålene som Chuck og andre stiller, kan jeg ikke svare på.

Det var i dette teltet at Billy Graham holdt teltmøte i september 1949 i Los Angeles, og en avismagnat ble så fascinert at han publiserte en serie om evangelisten. Dette førte til at Billy Graham ble kjent over hele verden.
(Alle fotos: Billy Graham Library)

Til slutt følte han seg fri ved at han ved Den Hellige Ånds hjelp ba: «Far, jeg vil godta dette – i tro. Jeg vil la troen gå foran mine intellektuelle spørsmål og min tvil, og jeg vil tro at dette er ditt inspirerte ord».

Da han reiste seg etter bønnen, var hans øyne fylt av tårer.  Han merket Guds nærvær og makt slik han ikke hadde opplevd det på måneder. Ikke alle spørsmål var besvart, men en avgjørende bru hadde blitt krysset. I sitt hjerte og sinn skjønte han at en åndelig kamp i hans sjel hadde blitt utkjempet og vunnet.

Videre skriver Billy Graham at hadde han ikke kunne stole fullt og helt på alt i Bibelen, følte han at han måtte gi opp predikantvirksomheten.

Men det sluttet ikke med det. Han leste i Bibelen, ikke minst vers hvor det står at Herren talte. Og han leste om Jesu holdning til Skriften, Han som stadig siterte den. Jesus bekreftet fortellinger i Det gamle testamente som det var vanskeligst å tro, slik som den om Noah og Jonas. Som salmisten frydet Billy Graham seg over Guds lov, over de bibelske skriftene. Hans opplevelse hvilte i hans meditasjon over Guds ord.

Den neste kampanjen skulle holdes i Los Angeles. Til å begynne med skjedde ikke så mye. Men etter noen uker brøt det løs, utallige tok imot Jesus som sin Frelser og Herre, blant dem også noen svært kjente. Kampanjen ble kjent over hele USA, gjennom aviser, radio og TV. Det samme ble Billy Graham.

Gud fortsatte år etter år å bruke mannen som hadde tatt et klart trosstandpunkt når det gjaldt tilliten til Bibelen.  Vekkelseskampanjer ble holdt verden over, i sør og nord, øst og vest. Over 200 millioner mennesker har hørt ham. Ved Den Hellige Ånds virke har utallige kommet til tro på Jesus Kristus ved å høre Billy Graham forkynne.

 

Barndomshjemmet til Billy Graham har også funnet sitt siste hvilested på Billy Graham Library etter å ha tilbragt flere år ved en konkursrammet kristen fornøyelsespark litt lenger sør av Charlotte.

 

AP må gjøre alt for å redde Finnmark fylke

By

Av Vidar Norberg

Finnmark Arbeiderparti bør gjøre alt de kan for at den påtvungne fylkessammenslåingen mellom Finnmark og Troms blir sendt tilbake til kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland (H).

Snart er det siste runde. Finnmark Arbeiderparti kan si nei.

–Jeg er nokså sikker på at det blir flertall på årsmøtet for å avvise avtalen, sa fylkesleder i Finnmark Arbeiderparti og stortingsrepresentant Ingalill Olsen til NTB den 1. mars.

Hun gjorde det klart at hun ikke har noe imot om helgens årsmøte i Kirkenes avviser avtalen og sender den tilbake til Mæland.

NTB skrev videre at om årsmøtet avviser avtalen da blir det også flertall for å avvise avtalen i fylkestinget den 14. og 15. mars.

Partiene som gikk inn for sammenslåing av Finnmark og Troms, sviktet finnmarkingene. Det gjelder også fylkesordfører Ragnhild Vassvik som knakk sammen under forhandlingene og gav opp alt. Hun burde heller ha trukket seg.

Innstillingen er fullstendig gal når man gir opp og tror man skal prøve å få ut så mye som mulig. Klarer man ikke å få oppfylt kravene overfor Stortinget eller ved forhandlingsbordet, blir de heller ikke oppfylt med hua i hånden fra tiggerplassen. Det burde også Finnmark Dagblad forstått når de istedenfor å kritisere tvangssammenslåingen kommer med språkkritikk av motstanderne.

Hverken de borgerlige eller storkapitalen med sine moderne børsbaroner vil nok tildele Finnmark annet enn klinkekuler og smuler. I et nytt storfylke, som styres fra Tromsø, blir vel Finnmark behandlet som da tørrfisken ble solgt til Bergen og de talte 18, 19, titten, 20 og fikk en ekstra vekt tørrfisk.

Man har i nyere tid sett hvordan leveringsplikten for trålere forsvant, at småfolk ikke får fiske krabbe, mens storkapitalen håver inn og pakker fisken i Kina. Man ser hvordan oljeselskaper gjør seg smukk for å få hente naturressurser under havbunnen, men forsøker å lure seg unna ilandføring til Finnmark.

En gang må vel utbyttingen av Finnmark ta slutt. Denne gang har Arbeiderpartiet mulighet til å komme med et kanskje historisk bidrag for Finnmark fylke.