Av Vidar Norberg
(KOMMENTAR): På Jerusalem-dagen la KARMEL turen til Stefanusporten, som i dag oftest kalles for Løveporten. Men da avisen The Jerusalem Post skrev sine krigsmeldinger derfra i 1967, brukte de det nytestamentlige navnet Stefanusporten.
Vi tok utgangspunkt fra det gamle britiskbygde rådhuset fra 1930 i Jaffagaten. Her gikk grensen mellom Jordan og Israel. Det var en fysisk grense som fra 1948 til 1967 stanset alle jøder fra å komme til de hellige steder i Gamlebyen med Vestmuren og Tempelplassen.
Etter seksdagerskrigen er grenselinjen erstattet med trikkespor til glede både for jøder, arabere, turister og pilegrimer fra hele verden. Staten Israel har åpnet mange hellige steder for all verdens tilbedere, av alt fra Gud til mammon.
Jerusalem-dagen er spesiell. Da er folk på føttene. De lot seg heller ikke skremme på Jerusalem-dagen 29. mai 2022 etter trusler om at det skulle skytes raketter fra Gaza mot Jerusalem for å stanse flaggprosesjonen til minne om at Jerusalem ble forent til en by under seksdagerskrigen fra 5. til 10. juni 1967.
På denne 55-årsmarkeringen for frigjøringen av Jerusalem valgte Karmel å følge en rute langs Jerusalems gamle murer. Ved Jaffaporten var det alt tidlig på ettermiddagen unge menn som hoppet og danset med det israelske flagget. Noen dyre motorsykler hadde montert Israels flagg på syklene og kjørte ned bakken. Vi fulgte samme rute sakte til fots. Men istedenfor å gå ut på hovedveien gikk vi igjen opp langs Jerusalems murer i vest. Snodde oss frem blant fine israelske parkanlegg gjennom avstikkeren «Khativat Etsyoni» til Sionsporten. Også der var det kamper under seksdagerskrigen. Man kan se skuddmerkene i portens mur. Det har nok vært kraftig skyts på den tiden. Men slik var det ikke nå. Unge gutter og jenter fulgte sine ledere. Noen satt på bakken og hørte på fortellingene, kanskje fra frigjøringen. Andre hoppet og danset av glede med flaggene på det som var en slagmark for 55 år siden. Synet i dag ble rene anskuelsesundervisning fra Guds ord:
«Enda en gang skal gamle menn og kvinner sitte på torgene i Jerusalem, hver med sin stav i hånden for sin høye alders skyld. Og torgene skal være fulle av gutter og jenter, som leker på torgene. Så sier Herren, hærskarenes Gud: Om dette kan være umulig i deres øyne som er blitt igjen av dette folket i de dager, mon det da også skulle vare umulig i mine øyne? sier Herren, hærskarenes Gud.» (Sakarias 8, 3–6)
Folk kom og gikk til Møkkaporten, selve snarveien inn til Templeplassen. Her stanser bussene med mennesker som vil inn til Vestmuren. Dette har alltid vært et viktig sted. På hin side ligger Davids by. Også andre herskere har styrt her opp gjennom tidene. Bibelen og historieskrivere forteller om kriger, jordskjelv og store begivenheter i dette området.
Vel forbi Møkkaporten ble det stillere. Ved Huldaportene var det knapt noen. Portene er murt igjen. Men mange mener at på disse stenene har Jesus en gang gått opp til templet. Mesteren gikk i gamle spor. For nedenfor har arkeologer gravd frem det som trolig var kong Salomos gamle bakeri med kornkrukker og det hele. Jødene har vært her før. De har både arverett og hevd på Løfteslandet.
Når man runder hjørnet, har man utsikt mot Oljeberget, Absaloms grav og Alle nasjoners kirke. Når man går forbi høyden hvor kanskje Stefanus ble steinet i nærvær av den blivende hedningenes apostel Paulus, så er veien kort til Getsemane og bunnen av Kedrondalen. Det er et vakkert skue. Man kan bare råde alle bibelleserne til å skynde seg til Jerusalem for å gå i fotsporene til patriarker, apostler og Guds egen Sønn.
Jerikoveien har en sidevei som leder opp til Stefanusporten. Her var det krigsmiraklet skjedde. Jødiske soldater slo seg igjennom og frigjorde Tempelplassen og Vestmuren.
Slaget om Jerusalem var et mirakel ingen hadde regnet med. Israel mot Egypt, Jordan, Syria og annen arabisk hjelp støttet av det mektige Sovjetunionen som gav både råd og våpen for å utslette den unge jødiske staten. Men da signalene utenfor Stefanusporten fra Forsvarets sjefrabbiner Shlomo Gorens shofar lød, var det som om Gud selv gikk ut som krigsmann:
«Når dere drar i krig i deres land mot fiender som overfaller dere, skal dere blåse alarm med trompetene. Og Herren deres Gud skal komme dere i hu, så dere skal bli frelst fra deres fiender.» (4. Mos 10, 9)
Goren blåste og blåste…
Det var underlig å lytte til Reuven Aarstein fra Norge som selv deltok i kampene da de gikk fra den gamle jernbanestasjonen til Abu Tor og ingenmannsland. Han fortalte på Bet Norvegia om denne kampen. Om ilden som møtte dem. Granaten med dødelig virkning i en radius på 25 meter. Han hørte soldaten som ble revet opp, puste rett gjennom brystet. En gammel kone ropte: «Oi ve, oi ve, nå har vi tapt krigen.»
–Utover natten stilnet det av. Ved soloppgang var det bare spredte skuddvekslinger på Oljeberget. Det skjedde et under. Da vi kom til huset med jordanske soldater, var det ikke en levende sjel der. Det var bare skoene som de hadde sparket av seg og forlatt. Jeg vet ikke om det er sant, men vi hørte at muslimer ikke skal dø med sko på beina, sa Aarstein.
Frykt var nok kommet over araberne, og de flyktet trolig av sted.
Aarsteins tropp marsjerte onsdag videre i Gehennadalen, opp mot Sions berg og til Tempelplassen. Resten er historie.
Min kone og jeg satte oss på en benk ved oppkjørselen til Stefanusporten. Et oljetre ga skygge. Kaffetermos og brød ble tatt frem fra ranselen. En og annen buss og privatbil kjørte forbi. En mann vandret nedover med smarttelefonen i den ene hånden og en drueklase i den andre. En ung dame smilte til dette eldre paret som satt på benken med kaffeflasken, og man nikket tilbake. Unge jødiske nybyggere kom gående ned fra Oljeberget. De var på tur til Vestmuren på denne jubileumsdag. Noen hadde maskingevær på aksla. Politiet forhørte seg og slapp dem gjennom Stefanusporten. Det var fredelig og rolig.
Disse begivenhetene minner om at hedningenes tider snart er forbi, slik det står i Lukas 21, 24:
«Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningenes tider er til ende.»
Jerusalem er ikke så nedtrådt som før. Det ser ut til at forløsningen har begynt. Selv om Israel har frigjort Jerusalem, er det fortsatt kamp om hovedstaden. Men jødefolket har begynt å komme tilbake fra jordens fire hjørner.
«Derfor skal du si: Så sier Herren, Herren: Da jeg lot dem fare langt bort blant hedningefolkene, da jeg spredte dem i landene, ble jeg en kort tid en helligdom for dem i de land de var kommet til. Derfor skal du si: Så sier Herren: Jeg vil samle dere fra folkene og sanke dere fra de land som dere er spredt i, og jeg vil gi dere Israels land.» (Esekiel 11, 16–17.
«For så sier Herren: Liksom jeg har latt alle disse store ulykkene komme over dette folket, slik vil jeg også la alt det gode komme over dem som jeg har lovt dem.» (Jer. 32, 42)
Er det ikke dette man ser noen konturer av nå når staten Israel eller fikentreet blomstrer?
Jesus sa:
«Se på fikentreet og alle trær. Så snart de springer ut og dere ser det, da vet dere av dere selv at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser disse ting skje, vite at Guds rike er nær.» (Luk. 21, 29–31)
Kaffen ble drukket. Nøttene spist. Ettermiddagssolen skinte. Det var tid for å rusle gjennom enda en port på tilbaketuren, Møkkaporten som fører opp til Vestmuren. Der var det det flagg, sang og glede.
«Bibelen taler om porter. Ordene har vær brukt i Karmels historie:
«Dra inn! Dra inn gjennom portene, rydd veien for folket! Rens den for stein, løft et banner for folkene! Se, Herren lar det lyde til jordens ende: Si til Sions datter. Se, din frelse kommer! Se Hans lønn er med Ham, og Hans gjengjeldelse går foran Ham.» (Jeremia 62, 10–11)
Karmel-bevegelsen har alltid trodd og tror fremdeles at Herren nå har begynt å oppfylle sine gode løfter til Israel, og at gjenreisningen på Sion i våre dager er innledningen til opprettelsen av det messianske fredsriket på jorden ved Jesus Messias’ gjenkomst. Karmel vil peke på at profetiene oppfylles i Israel og rope det ut.
«Hør Herrens ord, alle folk! Forkynn det til de fjerne kyster og si: Han som spredte Israel, skal samle det og vokte det, som en hyrde vokter sin hjord.» (Jer. 31, 10)
Og til slutt KARMELs gamle arbeidsprogram:
«For Sions skyld vil jeg ikke tie, og for Jerusalems skyld vil jeg ikke være stille, før dets rettferdighet går frem som en stråleglans, og dets frelse som et brennende bluss. (Jer. 62, 1).
Artikkelen er fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT
Abonner og les mer – Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året
E-post: karmelin@netvision.net.il