Av Ingalill Olsen,
stortingsrepresentant for Finnmark Arbeiderparti
Stortinget har med et knapt flertall vedtatt at Finnmark skal slås sammen med Troms, men de har aldri spurt oss som bor her hva vi vil. Finnmark fylkeskommune, spurte derimot oss, og 87 prosent av oss svarte at vi ikke ville bli slått sammen. Dette øredøvende nei`et burde få sentrale politikere til å stoppe opp og reflektere over hvorfor motstanden er så stor.
Sentrale og regionale kommentatorer hadde i utgangspunktet for seg at motstanden var størst der fylkeskommunen var lokalisert fysisk, i Vadsø. Det viste seg å ikke være tilfelle. Nei’et fra finnmarkingene handlet ikke bare om å beholde arbeidsplasser i Vadsø, selv om det for mange også er viktig. Dette handler om noe annet og mye dypere. Dette handler om å forstå Norges mest spesielle og mangfoldige fylke.
Hvorfor ble finnmarkingene så provosert over dette sammenslåingsvedtaket? Hvorfor har sosiale medier og aviser i nord kokt over av indignasjon og forunderlig nok, henvisning til brenningen av Finnmark under 2.verdenskrig? Den brenningen som svært mange unge i dag i dette landet aldri har hørt om eller ant har funnet sted.
Jeg sammenfatter det i begrepet finnmarksidentitet. For å forstå det må man kunne historien til vårt nordligste fylke. Finnmark var et flerkulturelt fylke lenge før ordet var oppfunnet. Vårt område var bebodd av folk av ulik etnisk herkomst. Det var samer, finlendere/kvener, russere og nordmenn. Vi som bor her nå er etterkommere av et etnisk mangfold og kan vel karakteriseres som en nordkalott-mix. Vi beveger oss over de svenske og finske grensene som det er ett land, og for mange føles det som ett land – vårt land. Ikke formelt, men følelsesmessig. Barentssamarbeidet har ført til at vi nå også har åpnere grenser til Russland.
Men denne nordkalott-mixen førte også til noe annet. Vi hadde ulike morsmål, samisk, finsk/kvensk og norsk. I sum var kanskje ikke vi finnmarkinger så gode i norsk, og det å ikke beherske hovedspråket i et land ga ikke folk i nord noe godt utgangspunkt. Finnmark lå langt unna makta. Språk er makt og det å snakke dårlig norsk, eller å ikke kunne skrive norsk, ga mange en følelse av mindreverd.
Vi var norske, men ikke norske nok. Vi var lengst unna. Vi hadde de største levekårforskjellene. Dette utgangspunktet gjør noe med folk. Finnmarkingene strevde med sin egen etnisitet, og forholdene rundt dette har ikke alltid vært positive, ei heller oss imellom. Noe skjedde, det var en prosess hvor folk langsomt endret oppfatning av seg selv. De ble stolte av sitt eget etniske opphav, av språket sitt og av bakgrunnen sin. Denne prosessen, for det var en prosess hvor vi måtte endre oss selv og vårt tankegods, førte til en ny identitetsdanning. For når vi aksepterte at vi var kvener, samer, nordmenn eller en mix av alt, så fant vi en ny og felles identitet som forente oss alle, uansett hvem eller hva vi var. Vår felles identitet er finnmarking.
Det er en skjør identitet som er kjempet fram, men den er vår egen. Ikke rart at vi krever å få beholde den. Når dette folkekravet sammenholdes med at det ikke er innhold i den nye regionen, at arealet blir tre ganger større enn Viken (som alle sørpå sier blir uforholdsmessig stor) og at det betyr mindre demokratisk innflytelse for finnmarkingene, så er det ikke rart at nei`et blir totalt.
Jeg har tenkt mye på hvorfor brenningen av Finnmark stadig er et tema. Jeg vet ikke, men jeg tror det er et uttrykk for og en følelse av at den delen av norsk historie nærmest er usynliggjort, og at disse dramatiske opplevelsene ikke ble fullt ut forstått i resten av landet. En følelse av at vi er så langt unna at vi nesten ikke teller med. Jeg mener ikke at vi finnmarkinger skal «dyrke» dette, men når man fatter vedtak som berører folk så mye, er det viktig å prøve å forstå de underliggende følelsene.
Følelsen av vi er så langt unna at vi ikke regnes med, får faktisk næring i dag også. Regjeringen og stortingsflertallet har vedtatt å effektivisere Norge. Det gjør de blant annet gjennom ABE-reformen, (avbyråkratiserings og effektiviseringsreformen) hvor fem prosent skal spares in hvert år i statlige etater. Hvor er det lettest å spare? Lengst unna, hvor det er minst folk som klager. Vi har sett håndfaste eksempler på dette i Finnmark de siste fem år.
Mattilsynet har ikke regionkontor i Kautokeino lenger og nå i vår meldte de om ytterligere nedbemanning. Statens Vegvesen har nedbemannet. Fiskeridirektoratet har heller ikke regionkontor i Vadsø mer, men styres fra Troms. Fiskerikontor er nedlagt i Kjøllefjord, Vardø og Havøysund. Ligningskontor er nedlagt i Båtsfjord og Lakselv. Skattekontoret i Vadsø er kraftig redusert.
Lista kunne vært mye lengre, men trenden er klar. Statlige arbeidsplasser flyttes ut av Finnmark. Vi som bor her ser at dette er resultatet av en villet politikk. En politikk hvor våre naturressurser gjerne hentes ut, men de lokale ringvirkningene uteblir. Det er vanskelig å se at de politiske vedtak vil føre til økt aktivitet og ny vekst og virksomhet i Finnmark.
Jeg har ennå ikke hørt ett eneste argument for sammenslåing med Troms som vil bety ny og positiv utvikling i Finnmark. Vi som bor i Finnmark vil Finnmarks beste. Vi vil at det skal være vekst, at våre ressurser skal gi aktivitet hos oss, at nærhet til ressurser også skal medføre ringvirkninger lokalt. Ingen av beslutningstakerne, verken i regjering eller på Stortinget, har gitt gode argumenter for at en sammenslåing mellom Troms og Finnmark vil bety noe positivt for Finnmark.
Er det rart finnmarkingene sier nei?
