Av Vidar Norberg
(Desember 2016): Dette er historien om lederartikkelen i Nordlys skrevet av en dansk israeler på fisketur, historien om hvordan Dagbladet avslørte at norsk politi leverte jødene til nazistene. Og hele historien om hvordan Arbeiderbladet i Oslo og Aktuelt i Danmark forfalsket Richard Oestermanns rapport om massakren i Sabra og Shatilla i Libanon.
Før sin død skrev Richard Oestermann memoarene om sine nesten 50 år som korrespondent i Midt-Østen. Det var noen historier som ble utelatt. Før hans død ble noen av historiene tatt opp på bånd under kaffen i Oestermanns redaksjonshjem. Dette er historiene som Oestermann aldri fikk lese igjennom eller godkjenne.
Fisketuren med Nordlys
Historien om Nordlys kalte han selv for en turisthistorie. Den står ikke i memoarboken. Men det er også en historie om en annen tid i norsk presse da Israel hadde et godt rykte.
–Jeg hadde besøkt både Lappland og Narvik før. Jeg skrev for mange norske aviser. En av dem var Nordlys i Tromsø under sjefredaktør Reidar Nilsen, fortalte Oestermann.
–Nilsen sa til meg at «du må skrive dagens leder om hva som skjer med russerne og egypterne. Kaster egypterne ut russerne. Kom med en forklaring. Skriv en leder.»
–For en invitasjon. Jeg skrev lederen, mintes Oestermann.
Han husket at i Tromsø var husene malt i alle slags farger. Men det som kanskje gjorde sterkest inntrykk på Oestermann, var fisketuren.
–Reidar Nilsen inviterte åtte– ti personer med i sin båt. Det var sommer og klart i mange dager. Vi sa farvel til Norge, små hus og fiskevær og satte kursen mot «Nordpolen». Vi fikk masse fisk. Vi fikk også en svær måse med vingene fast i garnet. Den var full av frykt og bet. Men med store hansker ble den tatt løs og fløy av sted.
–Jeg var ganske trøtt etter å ha vært ute i to dager i dagslys (midnattssol). Vi kom tilbake til Tromsø med fisk og eventyr, mintes Oestermann.
Han arbeidet vel i et par år for Nordlys.
–Hvorfor sluttet du?
–På grunn av regn. Jeg har ingen aning, sa Oestermann som mer enn én gang har rost tidligere sjefredaktør Reidar Nilsen i Nordlys.
Avsløringen i Dagbladet
Richard Oestermann var kanskje en av de aller første journalister som satte søkelys på politiets innsamling av jøder til den tyske okkupasjonsmakten. Oestermann var god venn med tidligere utenriksredaktør Karl Emil Hagelund i Dagbladet.
–Jeg møtte en norsk professor fra New York (Samuel Abrahamsen, red. anm.). Han fortalte at han hadde beviser for at norsk politi leverte jødene på kaia i Oslo til tyskerne for deportasjon. Jeg fikk sjokk. Sa jeg hadde hørt rykter om det, men han svarte at han hadde beviser. Så kontaktet jeg Dagbladet, men sa at jeg ikke kan skrive om hva nordmenn gjorde mot norske jøder.
Svaret fra Dagbladet var kontant.
–Om du vet dette og ikke skriver om det, er du ikke journalist.
Oestermann forklarte at det underforstått betød at han ikke er journalist i Dagbladet. Han syntes det var tøft. Neste dag sto artikkelen på en fullformatside i Dagbladet. Han var nesten syk av frykt over det han hadde skrevet.
–Det kom mange leserbrev om saken. Folk sa det var bra at sannheten kom frem til slutt.
Samuel Abrahamsen ble født i Trondheim. Han er kjent for boken «Norway’s respons to the Holocaust, a historical perspective (Norges respons til holocaust, et historisk perspektiv). Ifølge boken har han studert ved Universitetet i Oslo. Han er professor emeritus ved Brooklyn College og har hatt tilknytning til City University of New York.
Arbeiderbladet og Aktuelt
Sommeren 1992 gikk Israel under forsvarsminister Ariel Sharon inn i Libanon for å drive ut terroristorganisasjonen PLO. Da president Bashir Gemayel fra Falangistpartiet ble drept, gjennomførte falangistene en massakre i den palestina-arabiske flyktningleiren Sabra og Shatilla nær Beirut. 700–800 mennesker ble drept. Saken vakte stor oppsikt i Israel. En granskningskommisjon under ledelse av tidligere høyesterettsdommer Yitzhak Kahan ble nedsatt.
–Kahan-kommisjonen sa i 1983 at det var falangistene som var direkte ansvarlig for massakren, men Israels forsvar og politikere hadde et indirekte ansvar. Jeg sendte min artikkel til Arbeiderbladet i Norge og til Aktuelt i Danmark. Som om det var koordinert, droppet begge ordet indirekte og skrev at israelske politikere og militæret var ansvarlige, hvilket de ikke var. Jeg fikk sjokk da avisene kom. Det sto under min byline som folk oppfattet som «Moseloven».
Richard Oestermann reiste til København og Oslo for å snakke med begge sjefredaktørene om den forvrengte historien. Han oppdaget at de ikke var flau over historien.
–Kan vi ta en rettelse, spurte Oestermann.
Det ville de ikke fordi det var gått for mange uker. Svaret ble nei.
–De ville ikke vekke en sovende hund. Slik var det også i Norge, og historien som var omskrevet, ble ikke rettet opp.
–I Jerusalem oppdaget jeg at flere journalister, både i Holland og Tyskland, hadde fått sine historier endret. De hatet Israel og ville at Israel skulle ta seg så dårlig ut som mulig. Israel ble gjort ansvarlig. Det var en sjokkerende erfaring. Det var flere som var i samme båt, sa Oestermann som dekket Libanon-krigen.
Oestermann mente at dette var historieforfalskning.
Han tok en gang et oppgjør med Västmanlands Läns Tidning utenfor Västerås, hvor utenriksredaktøren droppet noen avsnitt hvor israelske talsmenn tok til gjenmæle mot palestina-arabiske insinuasjoner om at Israel i Gaza tok en tredjedel av alt land og brukte en tredjedel av alle vannressurser.
–Sjefredaktøren beklaget dette, sa Oestermann i et foredrag i Danmark.
Små aviser har rettigheter
Det er ikke bare Oslo-aviser som har trykket Oestermanns artikler fra Israel og Midt-Østen. Oestermann har levert artikler til aviser i både Kristiansand og Bergen. I mange år kom hans fakser fra Jerusalem til Dagens redaksjon i Bergen. Oestermann fortsatte i Norge IDAG. Det kan nok hende at små aviser, som Norge IDAG, er blitt oversett, men da har Oestermann varslet Norges ambassade i Tel Aviv og sørget for at mindre aviser blir varslet om begivenheter. Men Kristelig Folkeparti klarte heller ikke Oestermann å ordne opp med. Da Dagfinn Høybråten kom på besøk, ba både Karmel Israel-Nytt og Norge IDAG om intervju med KrF-lederen. Det ble avslått, men NRKs Sidsel Vold fikk all den tid hun trengte.
For en journalist som ble 89 år og skrev nesten helt til det siste, ble også alderen et spørsmål i en avis i Sverige.
–Da min svenske redaktør fikk vite min alder, sa han «UT. Du er for gammel for oss.» Jeg synes det er for dumt. I Norge og Danmark var det en helt annen holdning. Jeg var glad for lønnspåslag (i Norge IDAG, red. anm.), sa Oestermann.
Han mente at om man er gammel og ved god helse, er det en ressurs med kontakter, kunnskap og erfaring.
Spørsmålet om en jøde kan være journalist i Midt-Østen, kommer fra tid til annen opp.
–Noen tenker at det er en ulempe, og at man er partisk for Israel. Jeg sier nei. En jødisk journalist i Israel har kunnskap om Israel og jødisk tanke. Han vet mer enn en som bare kommer innom og tror at han kan alt. Jeg tror at det er viktig å ha en mann med en slik bakgrunn her, sa Oestermann.
Før i tiden benyttet journalister expressbrev, telex og faks for å få frem sitt stoff til avisene. Nå er det mange som skriver av fra internett. Er det fortsatt rom for den gamle korrespondenten?
–Det er viktig at en journalist forlater sitt hjem, går ut og putter fingeren i jorden for å føle hvor han er, snakker med folk og ser hva som skjer. Man må ikke være redd.
Oestermann var og ble dansk, meget stolt av Danmark og dansk kultur. Han kunne synge den danske sangen «Jeg er havren», som også norske barn lærte i skolen. Likeså stemte han etter en morgenkaffe i sangen «I østen stiger solen op, den spreder guld på sky». Det gjorde den for Oestermann i Midt-Østen.
–Jeg er glad for min gode skjebne. Jeg har vært velsignet med mange historier, sa Oestermann.
De historiene han selv anså som best, står i hans memoarer på dansk, norsk og engelsk.
—
—
Journalistikk fra en annen tid
(Desember 2016): –Før var det tid til grundig gjennomgang og analyse av begivenhetene. Nå er det er blitt en overfladisk journalistikk. Det var annerledes i Richard Oestermanns tid, sa fotograf David Rubinger da boken «Me and The Middle East» fra Gefen Publishing House ble presentert i Jerusalem.
–Gamle dager er alltid bedre når man ser dem i retrospektiv. Jeg har nådd den alderen hvor jeg ser det slik. Mange journalister og de fleste fotografer hadde en annerledes tilnærming til arbeidet. Det var et grundigere blikk på hendelser, og det var analyser, kanskje fordi vi hadde tid. Moderne journalister har dessverre ikke tid. Nå er det internett… Journalister i dag er begrenset til ti sekunder på TV eller en internettsak på 35 sekunder. Alle nyhetssaker er gamle etter sju minutter. Man har ikke tid til å gjøre det man finner i Richard Oestermanns bøker. Der er det en dyp følelse og møte med mennesker, hvor alt fra deres liv til politikk beskrives og forklares for offentligheten.
–Vi var privilegerte som kunne se dypere på hendelser i en videre horisont. Det var slik vi rapporterte. Den nye teknologien har gjort nyhetene til noe veldig overfladisk. Den har gitt adgang til stemmer som ikke burde komme frem. De som er i min profesjon, må tjene dem og det er veldig trist, sa Rubinger som var glad for at både han og Oestermann fikk tjene i en annen tid.
Norges tidligere ambassadør i Tel Aviv, Svein Sevje, beskrev under bokpresentasjonen Oestermann som en som alltid sjekket sine kilder og spurte hva som skjer.
—
—
Den gamle korrespondent
Etterord:
(Desember 2016): Richard Oestermanns journalistliv er også en historie om et pressehistorisk skifte som gikk fra vennlig til avmålt og dels mer fiendtlig holdning til Israel og det jødiske folk.
I dag ville det nærmest vært utenkelig at en jødisk journalist fra Israel hadde skrevet lederen i Nordlys før han dro på fisketur med redaktøren. Det er nå pressefolk som stiller spørsmål om jøder i Israel kan være journalist for en norsk avis. Det er heller få spørsmål som reises om journalister med et arabisk navn i den arabiske eller israelske verden.
Richard Oestermann tilhørte den israelske venstresiden med tro på Oslo-avtalen. Men når Oestermann kom på besøk til Norge, ble han ikke nødvendigs oppfattet som en på venstresiden i israelsk politikk, men det virket som om han kanskje nærmet seg over sentrum mot høyre. Det skyldes nok endringene som har vært i det norske samfunnet, hvor selv israelere i sentrum blir oppfattet som litt til høyre og nybyggere stemplet som mennesker som opptrer i strid med folkeretten.
Mange utenlandske aviser i Israel har stengt sine byrå, og korrespondentene har dratt hjem på grunn av lite penger. Tilbake i hjemmeredaksjonene sitter journalister og skriver «innsiktsfulle» historier langt fra begivenhetene. Det blir fortalt om et journalistisk følge som var oppe på Oljeberget og spurte hvor de var før rapporten ble laget. Mange har kanskje ikke en gang vært i en bosetning, men skriver om eller mot dem.
Den gamle garde sjekket sakene sine både en og to ganger. Oestermanns motto var «If in doubt – out». Er det tvil, så ut med opplysningene eller saken. I dag gjelder det å være først.
Korrespondentene i Oestermanns tid var alltid på farten, ute der det skjedde for å se før de skrev. Nå skrives det ofte uten at man ser det som skjer.
Richard Oestermanns historier er artige fortellinger, både for den som er interessert i journalistikk og levd liv i Israel og Midt-Østen. Uten å ha lest alle tre bøkene, så er trolig den danske versjonen best. Det var hans morsmål. Det var slik han skrev flere tusen artikler.
Før Oestermann skrev sine memoarer, sa han at han ikke kunne skrive dem, for han kunne ikke fortelle alt. Det ble et utdrag. Noen historier er nå glemt for all tid, slik han selv ønsket det.
Vidar Norberg
(Artiklene er tidligere trykket i Karmel Israel-Nytt nr. 24, 15–31. desember 2016.)