Av Vidar Norberg
(29.o5.2018): I år er det 40 år siden Stortinget den 30. mai 1978 vedtok loven som åpnet for selvbestemt abort, det som den legendariske Dagen-redaktøren Arthur Berg kalte for fosterdrapet. NRK skrev at siden 1980 er det i Norge årlig utført mellom 12.000 og 16.000 fosterdrap. Det er forstemmende.
Ifølge den israelske avisen Haaretz var det i 2916 i alt 17.990 fosterdrap i Israel. 98 prosent av søknadene blir godkjent av abortnemdene.
Irland holdt folkeavstemning for eller mot abort. 66,4 prosent stemte ja til abort, mens 33,6 prosent stemte nei til fosterdrap. Valgdeltakelsen var på 64,13 prosent, skrev avisen The Irish Times den 27. mai.
Det er et trist resultat. Barnet i mors liv får stadig dårligere rettsvern. Men samfunnet har plikt til å gi fosteret rettsvern. Det er ikke en ubestemmelig materie man kan kaste, men det er et menneske. Kong Davids salme 139, 16 er meget klar på at fosteret er et levende menneskeliv:
«Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet.»
Gud ser det lille fosteret og fastsetter menneskets dager. Da har ingen mennesker lov til å avslutte dets liv. Det er ytterst brutalt når det skjer i mors mage hvor barnet ligger trygt og godt, uten mulighet til å forsvare seg mot et overgrep.
I det femte bud står det: «Du skal ikke slå i hjel». Luthers lille katekisme forklarer hva dette budet betyr: «Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke skader vår neste på hans legeme eller gjør ham noe vondt, men hjelper ham når han er i nød.»
Det er lenge siden Børre Knudsen og Ludvig Nessa gikk inn i abortklinikkene for å advare kvinner mot å ta abort. Prestene gjorde det i stor kjærlighet til både mor og barn. Men i det hårde samfunnsklimaet fikk Knudsen og Nessa ikke stort annet enn forakt for sin kjærlighet til livet. De ble til og med fradømt sine prestestillinger fordi de talte Guds sak. Det skjedde også med Per Kørner.
Den moderne, materialistiske sivilisasjon er blitt selvødeleggende og destruktiv når den dreper sitt eget avkom. For å holde velstanden oppe må det importeres nye mennesker. Mange av dem kommer fra den muslimske verden hvor abort ikke er tillatt. Innvandringen fører i sin tid til kulturpluralisme istedenfor kristen enhetskultur som Norge ble bygget på. Sakte men sikkert forsvinner både den kristne kultur og den etnisk norske befolkning. Det blir et annet land.
Det viktigste, enten en kultur og et folk består eller ikke, er at Gud elsker det ufødte liv. De har krav på å få leve opp. Kampen for det ufødte liv må derfor fortsette til rettferdighet skjer fyldest.
Det er ikke alle som har gitt opp denne kampen for livet og våget å beklage valgresultatet i Irland. Finlands utenriksminister og katolikken Timo Soini gav uttrykk for sin skuffelse og fikk stor oppmerksomhet i pressen.
–Verden blir merkelig hvis man må forsvare at man forsvarer retten til livet. Jeg forsvarer den uansett i tide og utide, skrev Soini i sin blogg.
–Jeg har hatt samme innstilling i 30 år under hele min tid i politikken. Det er litt merkelig at dette spørsmålet stilles meg i forbindelse med alle valg. Jeg har ikke skammet meg for mine synspunkter og kommer heller aldri til å skjemmes over mitt syn.
Han sa at han motsetter seg alle former for dødskultur. Det gjelder både abort og eutanasi.
–Livet er hellig for meg. Jeg har ikke gjort noen kompromisser og kommer heller ikke til å gjøre det, sa Soini.
Man kan spørre om det er noen norske politikere som vil følge opp denne saken.
